La oss rope høyt i kor om sløsing

Etter at jeg ble helsepolitisk aktiv og vi etablerte Helsetjenesteaksjonen, har jeg møtt mange helsepolitikere. Alle stortingspartiene er blitt besøkt, og statsråder og statssekretærer med. Samme hva jeg sier, kommer nesten alltid følgende mildt belærende replikk fra politikeren: «Jeg skulle også ønske vi kunne bruke mer penger på helse. Men budsjettet er ikke utømmelig. Andre formål som skoler og veier krever også sitt».

Svaret kommer på «auto-reply» selv om mitt hovedanliggende slett ikke var å be om mer penger! Jeg skjønner naturligvis også at statsbudsjettet ikke er noen Sareptas krukke (selv om jeg tror det er flertall i folket for å bruke en noe større andel enn i dag på helse).

Mitt hovedpoeng er at vi kunne fått mye mer helse for akkurat de samme pengene, hvis vi fikk lov til å slutte å sløse:

• Sykehusfusjoner får millionene til å rulle uten at det hjelper pasientene. Vi vet at store enheter er dyrere i drift enn små. Flere ledelsesnivåer, lange styringslinjer, kulturkonflikter og lavere produktivitet er stikkord. OUS-fusjonen alene representerte trolig mellom en halv og en milliard rett ut av vinduet. Hva fusjonene på Sørlandet, Innlandet, Møre og Romsdal osv. har kostet, har vel knapt noen regnet på.
• Urealistisk planlegging får millionene til å rulle uten at det hjelper pasientene. Stadig færre tror at de gigantomane planene om nytt storsykehus på Gaustad noen gang kommer til å bli realisert. Hvor mange hundre millioner skal brukes på planlegging før man kommer til fornuft? Hvor mange tusen arbeidstimer skal kompetente mennesker bruke på produksjon av planer for skrivebordsskuffen?
• Samhandlingsreformen får millionene til å rulle uten at det hjelper pasientene. Hvor mange ansatte, både i sykehusene og i kommunene, bruker arbeidsdagen på å holde styr på de vanskelige reglene for «liksom-kjøp-og-salg» forvaltningsnivåene imellom? Det er det nok ingen som vet, men det må dreie seg om titusener. De fleste av dem er helsepersonell. Tenk om de hadde behandlet pasienter i stedet for å krangle med hverandre om hvordan våre felles skattepenger skal bokføres!
• Sengemangelen får millionene til å rulle uten at det hjelper pasientene. Det er en myte at sykehussenger i seg selv er dyre. Det bare ser sånn ut slik sykehusenes regnskaper blir ført. Det som er dyrt, er å legge inn og skrive ut pasienter, sende dem hit og dit; obspost - sengepost - helsehus - hjem - obspost - hjem - KAD - hjem - sengepost - helsehus - hjem. Og hvor mange arbeidstimer (og dermed lønnskostnader) bruker sykehusene på «stol-leken», eller «jakten på den ledige korridorsengen» og «jakten på pasienten vi kan definere som utskrivningsklar»?

Det all denne sløsingen har til felles, er at den ikke synes i noe regnskap. Det aller meste utføres av helsepersonell. Stadig flere av oss blir satt til å utføre meningsløse og kostnadsdrivende oppgaver ved siden av pasientbehandling. Derfor ser det på papiret ut som Norge aldri har brukt så mye penger på helse. Samtidig opplever helsepersonellet at de løper fortere enn noen gang, og mange pasienter opplever at deres tilbud blir skåret ned.

Derfor kan Spekter slå seg på sitt hule bryst og si at «helseforetakene har stålkontroll med økonomien». Fordi de ikke teller det som sløses bort. Fordi de ikke ønsker å telle det som sløses bort.

Men hvorfor er ikke politikerne nysgjerrige på hvor det egentlig blir av pengene? Kanskje det hjelper hvis vi roper høyt i kor? Helsetjenesteaksjonen prøver på det.