Kliniske studier – storsatsing med småpenger?

Det mangler verken ambisjoner eller planer for flere kliniske behandlingsstudier. Men hvis ambisjonene skal realiseres, må mer penger på bordet.

En høstdag i 2011 holdt Jan Erik Lien på å skru sammen en sofa fra IKEA da telefonen ringte. Han var i fin form, men samtidig dødssyk: Føflekkreft med spredning, store klumper i lysken, i armhulene og på ryggen. Han befant seg på toppen av behandlingsstigen, legene hadde ikke mer å tilby.

– Er du langt unna, spurte stemmen i den andre enden. Jan Erik slapp det han hadde i hendene og kjørte til Radiumhospitalet.

Kort tid etterpå hadde han signert en bunke papirer og takket ja til en klinisk studie. Immunterapi kalte legen behandlingen han skulle få prøve. Jan Erik hadde ingenting å tape. 

Det haster
Eksemplene er mange på hvordan en klinisk behandlingsstudie kan gi dager, og i noen tilfeller år, til livet til den som deltar, og uvurderlig kunnskap å bygge videre på i utviklingen av framtidig behandling.

Det hastet for Jan Erik Lien, slik det haster for hundrevis av andre pasienter i dag. Hastverk har imidlertid ikke preget arbeidet med å få i gang flere kliniske studier på norske sykehus. Lenge gikk antallet studier ned, og de siste ti årene har det holdt seg stabilt lavt.

Nå blåser vinden i riktig retning. Store satsinger, som IMPRESS-studien, er lansert, og i fjor var regjeringens handlingsplan for kliniske studier på plass. Den varsler endring, og målene er klare: Antallet kliniske studier skal dobles og langt flere pasienter skal delta. Riksrevisjonens ferske rapport på hvordan det står til med kliniske behandlingsstudier ved norske helseforetak slår fast at tilgangen ikke er god nok i dag, og at behandlingsstudier ikke er godt nok integrert i pasientbehandlingen.  Nå skal rapporten debatteres i Stortinget, og Kreftforeningen har samlet sine innspill i tre punkter:

1) Det må bygges en kultur for kliniske studier.
Riksrevisjonen slår fast at kliniske behandlingsstudier ikke får en sentral plass i sykehusene, og at det er behov for en kulturendring. Kulturen er selve «måten vi gjør tingene på her». Om noen år kan vi håpe den ser omtrent slik ut:

«Hos oss er kliniske studier en ubestridt del av vår kliniske hverdag og en naturlig del av behandlingstilbudet til pasienten».

Kultur skapes ikke over natten, den må bygges over tid. Det krever ikke minst et solid fundament. Skal kliniske studier vokse fram og bli en del av den norske sykehuskulturen, trenger vi god infrastruktur og gode rammevilkår rund baut: Mer plass, mer kompetanse, mer utstyr og mer tid – og ikke minst: ledere som går foran. Den viktigste kulturbæreren er lederen – fra øverste til nederste nivå. Hun må vise vei, gi rom og anerkjennelse til kompetente og engasjerte medarbeidere, og trygghet og overbevisning til skeptikerne.

I denne kulturen må det også være stort rom for samarbeid med private helseaktører. De store utfordringene i helsetjenesten krever at offentlige og private aktører samarbeider i langt større grad.

2) Tilgangen må være likeverdig.
Da Jan Erik Lien ble oppringt, befant han seg i leiligheten sin i Oslo. Det tok ham ti minutter å kjøre til sykehuset – ett av flere storbysykehus hvor det pågår flere kliniske studier til enhver tid. Hadde han bodd et annet sted i landet, er det langt fra sikkert at han ville fått samme tilbud.

Ved andre sykehus, og særlig de minste, er tilbudet lite eller ikke-eksisterende. I Riksrevisjonens rapport fremheves betydningen av likeverdig tilgang til kliniske studier. Det skal ivaretas ved at flere helseforetak prioriterer kliniske studier, og gjennom god informasjon til både pasienter og klinikere. Det ambisiøse målet om langt flere studier med langt flere pasienter, krever at også mindre sykehus bygger infrastruktur og kultur.

3) Styring må skje etter tydelige mål og tett oppfølging.
En dyktig leder retter innsatsen mot det hun måles på. Apropos kultur – lite bygger kultur mer effektivt enn tydelige mål og forventinger om måloppnåelse. I helseforetakene er det satt mål for forskningsaktiviteten, herunder kliniske studier. Kreftforeningen mener det må stilles tydeligere krav til at helseforetakene dokumenterer status på måloppnåelse. Det krever i sin tur gode måleindikatorer, altså mål som faktisk lar seg måle.

Det er opp til styrene i helseforetakene å overvåke om helseforetakene klarer å innfri sine forskningsmål. Kreftforeningen er enig med Riksrevisjonen i at styrene må følge forskningsaktiviteten tettere, og stille krav til forbedring dersom resultatene avviker fra målene som er satt.

Fra ord til handling
Handlingsplanens mange tiltak indikerer en stor omveltning fra dagens situasjon – en omveltning som ikke kommer gratis, verken i konkret eller overført betydning av ordet. For hvert av punktene over, har Kreftforeningen derfor gitt konkrete innspill til finansiering.

Kreftforeningen er bekymret for at det nødvendige løftet for kliniske studier vil ende i et mageplask med mindre det følger tilstrekkelig midler med planen. Styringssignaler alene har lenge vist seg ikke å være tilstrekkelig. Rammevilkårene og kulturendringen som er nødvendig, vil kreve store investeringer, særlig i en oppstartsfase. Det er urealistisk at storstilte endringer vil finne sted uten avsatte midler i statsbudsjettet.

Det har gått ti år siden den høstdagen Jan Erik Lien ble oppringt fra Radiumhospitalet. Han er helt frisk og lever i beste velgående.

Kreftforeningen ser fram til å bidra i arbeidet for at ambisjonene skal innfris. Men først når det foreligger et regnestykke og en konkret finansieringsplan kan vi ta ambisjonene på største alvor.