Kjønnsdysfori – den nye ME?

Kjønnsdysfori (kjønnsinkongruens) kan defineres som ubehag med det biologiske kjønn man fikk ved konsepsjonen. Noen tror årsaken til tilstanden er hormonforstyrrelser i fosterlivet eller senere mens andre tror tilstanden har emosjonelle eller psykiske årsaker. Forekomsten av tilstanden synes å være raskt økende både i Norge og utlandet. Bør den offentlige helsetjeneste dekke etterspørselen etter kjønnsskifte?
Sykdommer kommer og går. I Norge herjet radesyken (sannsynligvis en form for syfilis) på 1800-tallet, men forsvant gradvis. Kopper er forhåpentlig utryddet, og polio kan gå samme veien. Meslinger er derimot på vei tilbake.
Det er ikke bare mikrober som kan smitte fra person til person. Også oppfatninger om symptomer plager og deres årsaker kan spre seg fra person til person – sosial smitte. I dronning Victorias tid hadde England en epidemi med ryggsmerter som noen leger mente skyldtes småtraumer på datidens humpete jernbaner. Tilstanden fikk navnet railway spine og utløste en heftig debatt blant leg og lærd om årsaken. Noen mente at årsaken lå på det psykiske plan mens andre trodde fysiske traumer var forklaringer. Railway spine forsvant, visstnok etter at engelsk høyesterett avslo erstatningskrav mot jernbaneselskapene.
Whiplash er et annet eksempel på en tilstand der leg og lærd strides om årsaken ligger i psyke eller soma. Norske forskere har vist at kollisjonsrelatert whiplash var vanligere i Norge enn Baltikum på tross av at sistnevnte hadde flere trafikkulykker. Spørsmålet blir da om mer generøse velferds- og erstatningsordninger i Norge kan bidra til å opprettholde smerter etter mindre nakketraumer. Den kanadiske psykiateren Andrew Malleson var klar i sin konklusjon da han publiserte boken med den retoriske tittelen «Whiplash and other useful illnesses». Så vidt jeg vet er whiplash nå på tilbakegang selv om vi fortsatt har en interesseorganisasjon for dem som mener at forklaringen er somatisk og erstatningsbetingende.
 
På 1970-tallet kom diagnosen fibromyalgi på moten. Tilstanden rammet især kvinner og artet seg med muskel- og leddsmerter, men uten forutgående traume som ved de to foregående tilstandene. Også her har fagfolk og pasienter vært uenige om hovedforklaringen ligger i psyke eller soma. Fibromyalgi later også til å være i tilbakegang.
ME har vært den foreløpig siste epidemiske tilstand med strid om årsaken. Her er frontene særdele steile, og noen av somaets talspersoner har sågar ønsket å stoppe forskning som kan reise tvil om denne årsaksmekanismen.
Min hypotese er at hovedforklaringen til de nevnte tilstandene primært ligger på det mentale plan og at psykiske plager og emosjonelle spenninger gjør seg utslag i somatiske symptomer. Plagene er like reelle hva enten de har en somatisk eller psykisk forklaring, men førstnevnte er mer sosialt akseptable og utløser lettere trygdeytelser. Viktigere er det at tiltak som retter seg mot årsaken til plagene snarere enn følgene av dem, har større sannsynlighet for å virke. En vedvarende leting etter imaginære somatiske forklaringer kan bringe pasientene inn i langvarige symptomforløp slik vi nettopp ser ved ME. Hypotesen blir da at sykdomsoppfatningen står i veien for å behandle symptomenes årsak.
På bakgrunn av mine synspunkter ovenfor har jeg lenge tenkt at ME-epidemien etterhvert vil kulminere og bli erstattet av en annen, sosialt smittsom tilstand. Et kronikkinnlegg i Aftenposten ble derfor en tankevekker. Her hevder Anne Wæhre og Kim Alexander Tønseth ved Rikshospitalet at Norge har en «eksplosiv økning» i antall tenåringer som er misfornøyde med det kjønn deres egen kropp har. Tilstanden kan benevnes kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens. Det er særlig piker som ønsker å slippe sitt biologiske kjønns sekundære kjønnskarakteristika (bryster, kvinnelig behåring, etc.), men heller vil ha dyp stemme. «Løsningen» på problemet er å stoppe puberteten med legemidler, gi mannlige kjønnshormoner og eventuelt utføre operasjoner for å lage kunstige mannlige kjønnsorganer. Man kan også stoppe gutters pubertet medikamentelt, gi østrogener og lage kvinnelige kjønnsorganer ved plastiske operasjoner.  I England tilbyr både offentlige og private klinikker slik behandling til tenåringer som mener at deres kropp ikke svarer til deres personlige identitet. I Norge er de regionale helseforetak pålagt å bygge ut tilbud for unge med kjønnsdysfori.
Aftenpostens kronikk har blitt fulgt av innlegg fra blant andre helseminister Bent Høie som er opptatt av «å gi fortvilte unge mennesker rask og god behandling – enten de forblir nasjonens døtre eller blir nasjonens sønner». En menneskerettighetsforkjemper mener at «transbarns rettigheter må sikres». En psykolog innrømmer at «vi ikke vet så mye på feltet», men mener likevel at dette ikke «utelukker å anerkjenne og validere kjønnsidentiteten disse unge har, om det det så er midlertidig eller varig».
Kjønnsdystrofi har likhetstrekk med tidligere nevnte tilstandene. Psykiske symptomer gis en somatisk forklaring. Tilstanden later til å spre seg som sosial smitte og øker i hyppighet. Kjønnsdysfori har riktignok vært kjent helt fra antikken, og det kan tenkes at forekomsten ikke har økt, men at det nå har blitt sosialt akseptert å ønske seg en kropp med motsatt kjønn. Noen mener at kjønnsdysfori har en rent somatisk forklaring ved at det tidlig i livet har oppstått feilfunksjoner i hormonproduksjon eller hormonsensitivitet som gjør at hjernen oppfatter egen identitet som tilhørende det motsatte kjønn. De som tror på en slik forklaring, vil trolig mene at de psykiske problemene skyldes manglende kjønnsskifte.
 
Det er all grunn til å ta tenåringers opplevelser og følelser alvorlig, ikke minst fordi personer med kjønnsdysfori har økt forekomst av psykiske plager. Spørsmålet er imidlertid om kjønnsdysforien er årsak til eller en følge av psykiske plager. Folkehelseinstituttets rapporter om psykiske plager og sykdommer gir liten grunn til å tro at forekomsten er økende. Det kan selvsagt tenkes at sterkere ønsker om kjønnsskifte blant unge bare er uttrykk for at temaet er mindre tabubelagt enn tidligere. Min hypotese er imidlertid at forklaringen er sosial smitte. Kjønnsdysfori «smitter» på samme måte som railway spine og ME. Spørsmålet er da hvordan vi skal forholde oss til «epidemien».
Vi bør ikke glemme at mange føler stor usikkerhet i forhold til egen identitet i puberteten. Mitt skrekkscenario er såkalte lavterskeltilbud der unge mennesker «hjelpes» til å identifisere usikkerhet om eget kjønn som årsak til angst, usikkerhet, depresjon og andre plager. Veien kan da være kort til å manipulere pubertet og kjønnskarakteristika med hormoner og i siste instans operasjoner på kjønnsorganene. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å endre kromosomene i alle kroppens celler. Vårt kjønn er derfor mann eller kvinne uansett hva som står i passet, hvilket klær vi har på, eller hvilke operasjoner vi har gjennomgått. Hormonbehandling og operasjoner for kjønnsdysfori har bivirkninger og effektene er til dels irreversible, og ikke minst gjelder dette fruktbarhet.
Noen personer angrer på at de har gjennomgått fysisk kjønnsskifte. Dersom den offentlige helsetjeneste nå bygger ut tilbud for å møte etterspørsel fra unge kjønnsdysfore, kan man frykte at staten i fremtiden vil få massesøksmål fra personer som har fått diagnoser og behandling som i ettertid blir ansett å være feilaktige. Etter mitt syn trenger vi en bred gjennomgang av forskningslitteraturen og offentlig utredning før helsetjenesten iverksetter tiltak som kan vise seg å gjøre mer skade enn gagn. Ikke minst trengs kliniske langtidsstudier der tenåringer med kjønnsdysfori etter loddtrekning får kjønnsskifte eller ikke. Først etter mange års oppfølging vil man da kunne trekke sikrere konklusjoner om nytten av den behandling mange tenåringer nå ønsker.
Helseminister Bent Høie bør etter min mening sette foten ned og bidra til å stoppe en mulig epidemi av kjønnsdysfori. Det er prisverdig at han lytter til pasientenes ønsker. Det er imidlertid ikke sikkert at pasientenes ønsker her og nå er i deres egen interesse på lengre sikt. Uansett hvor velmente tilbudene er og uansett hvor lav terskel de har, kan de gi oss en epidemi av kjønnsdysfori. Vi trenger langt mer kritisk tenkning og kunnskap før vi begir oss inn på tiltak som kan gi unge mennesker varig skade.
Interessekonflikter: Ingen