Hvordan få slutt på en evig dugnad?

Sommeren er på hell og det er mange som er glade for det!

Det er iallfall mange pårørende som ser frem til at hverdagene starter opp igjen. Med dem kommer de tilbudene de har som gjør livet enklere, og som har vært stengt eller redusert i løpet av sommerukene. Etter 2 år med pandemi hvor mye i perioder har vært lukket, endret eller stengt og hvor pårørende måtte trø til ekstra i covid-dugnaden, så har sommeren for mange vært en ekstra topp på en svært langvarig dugnad.

Nå er det vel mulig å gå en høst i møte, som er mer normal enn på flere år – eller?

For de som har vært på jobb i helsetjenestene i sommer forteller om en sommer som har vært tøff. NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen har selv ropt ropt varsko om situasjonen. Det har vært mange artikler om stor mangel på vikarer i eldreomsorgen. Flere steder er det pensjonerte helsearbeidere som har fått turnusen til å gå sånn noenlunde opp. Vi har sett ordførere og rådmenn trø til i sine opprinnelige yrker ved å ta vakter i hjemmetjenesten. Selv helsepersonell har altså måtte utføre dugnad i ferien og enda har altfor mange vakter vært ubesatte.

Dugnad på dugnad – men kan det fortsette sånn? Svaret er og blir nei.

Skal vi komme noen vei så er det på tide med ærlighet, hvor vi tar tak i de viktige faktorene som forårsaker dugnadsjobbingen innen både den formelle og uformelle hjelpen og omsorgen:

– mangelen på personal i helsetjenestene og uklarheter om organisering og fordeling av oppgaver

– utslitte og utbrente pårørende som ikke kan kompensere for disse utfordringene nå eller i fremtiden.

På det første området er det mange tiltak, utvalg og utredninger på gang. Vi får håpe på at arbeidet vil få  oss bort fra at helsepersonell må jobbe dugnad i sin egen sektor. (Men de får faktisk lønn for det!)

På området pårørende og forbedringer for å minske dugnadsjobbingen er det Kjerkol og Mjøs Persen som må ta tak i Hurdalsplattformen side 60 og et punkt til:

1. Bedre samarbeid og oppgaveavklaring med en samarbeidsavtale, hvor tjenestene og pårørende vet hvem-gjør-hva, har kontaktperson, avtaler og avklarer avlastning samt jevnlig snakker sammen og evaluerer pårørendes situasjon.

2. Utredning av velferds og permisjonsordninger som gjør at pårørende kan kombinere arbeid og omsorg uten å bli økonomiske tapere av sin innsats! Dette har blitt enda mer aktualisert av dyrtiden vi er inne i, for hvem har råd til å miste inntekter nå? 

3. Oppfølging og klar marsjordre fra den siste nasjonale Pårørendeundersøkelsen om å få ut og frem all informasjon, rettigheter og muligheter i både nasjonal og kommunal sammenheng. Dette basisinformasjon må være likt  tilgjengelig for alle, og uansett hvem du er pårørende for.

Vi vet at Helse og omsorgsdepartementet er i gang med mange av sine oppdrag her. Nå er det på tide at Arbeids og inkluderingsdepartementet tar fatt på sitt!

Det er svært dårlige tegn når både den formelle og den uformelle omsorgen i Norge må baseres på dugnad både til hverdags og i feriene! Det er også et klart signal på at det er DEN dugnaden vi må være med på å løse først!