Helsetjenestene må bli mer effektive!

Lyder det kjent?

Problemet er at vi gjerne forveksler effekt og effektivitet med produktivitet når vi skal forbedre helsetjenestene.

Politikere, fagfolk, og folk flest er stort sett forent i ønsket om bedre psykiske helsetjenester. Mål alle kan enes om utløser mye aktivitet, debatt og oppmerksomhet, politisk og i ulike former for media.

Alle vil svært gjerne sette sitt merke på fremskritt.

Hvis vi ser på fagfeltet psykisk helsevern, så er det lett å ramse opp velmente sjekkpunkter for kvalitet. Rettere sagt: ulike parametere som er ment å speile kvalitet. Som at pakkeforløp skal sikre pasientrettigheter konkretisert ved ulike frister. Redusert avslagsprosent er ment å sikre at flere får vurdering og behandling. Kravet om redusert ventetid skal bidra til at de får dette tilbudet raskt nok. Listen fortsetter.

Felles for disse initiativene er at de stiller krav til å registrere hva som gjøres og når det gjøres. Ventetid blir gjerne referert til som en aksjekurs med omvendt fortegn. Nedgang er bra, mens en oppgang gir grunnlag for bekymring og utløser forslag om tiltak.

Det er her Psykologforeningen mener at det er nødvendig å stoppe opp. Ventetid, avslagsprosent og andre mål gir nyttig informasjon for både myndigheter og tjenestene selv. Likevel, det disse målene har til felles er at de stort sett sier noe kvantitativt om aktivitet i tjenestene. Det vil si at de måler produktivitet, men sier lite om effekt for dem det gjelder, pasientene. Altså mye om prosess, men lite om ønsket resultat oppnås.

Paradoksalt kan slike krav om høyere produktivitet resultere i lavere effektivitet og dårligere effekt. Våre medlemmer rapporterer om at dagens rapporteringskrav går ut over tid til pasientbehandling. Lav behandlingsfrekvens som ikke er i tråd med behandlingsforskning, eller at mange pasienter må skrives ut før de er ferdigbehandlet, er blant de mest grelle eksemplene. Begge må kunne antas å bidra til flere «svingdørspasienter».

Dette gir i så fall tapt helse for pasientene det gjelder og dermed ytterligere kostnader for samfunnet, direkte og indirekte gjennom press på velferdssystemene våre og produksjonstap respektivt. Vi må fortsette å stille krav til helsetjenestene og heller ikke tenke at forbedring er et umulig prosjekt. Men hvilke målinger og påfølgende tiltak vi setter inn må revurderes.

I Helse- og omsorgsdepartementets tildelingsbrev til Helsedirektoratet i 2022 er det flere oppdrag som peker i denne retningen. Regjeringen ønsker en opprydning og reduksjon i antallet kvalitetsmål og indikatorer, og de vil gjennomføre en såkalt «tillitsreform». I tillegg skal pakkeforløpenes innretning endres.

Psykologforeningen mener fremtidens tjenesteutvikling først og fremst må basere seg på løpende tilbakemeldinger fra brukere og behandlere om tilbudenes virkning og nytte. Det må etableres lokale kvalitetskulturer der brukere, behandlere og ledere samarbeider om å identifisere faglige forbedringsområder og relevante tiltak.

For å lykkes med dette må dagens virksomhetsstyring gjennomgripende endres, helt i tråd med regjeringens plan om en tillitsreform. Bruken av nasjonale kvalitetsindikatorer som et overordnet kontroll- og konkurransesystem bør erstattes av krav til lokale forbedringsprosesser der brukere og klinikere involveres og engasjeres aktivt.

 En indikator som registrerer om slike lokale kvalitetsmål benyttes vil kunne bidra til å igangsette og sikre de lokale kvalitetsprosessene og skape felles engasjement om utviklingen av tjenestene.

Starten er uansett å rydde i begrepsbruken. Det kan ikke settes likhetstegn mellom produktivitet i form av aktivitetstelling og effektivitet i form av bedre tjenester. Vi kan ikke forvente at pasientene har fått et bedre tilbud bare fordi det gjøres mer. Gode svar forutsetter at det stilles gode spørsmål.