Helsesektoren må rustes for å møte neste krise

Regjeringen fant ikke plass til en sykepleier i koronakommisjonen, men den fant tid til å lytte til Norsk Sykepleierforbund og mange andre organisasjoner. I et første innspillsmøte i juni fikk vi mulighet til å dele våre erfaringer og hva vi anser som de viktigste forbedringspunktene.

Våre helse- og omsorgstjenester har greid å komme gjennom de første fasene av korona- pandemien. Sammen med resten av samfunnet har de «stått han av» som vi sier i nord, når stormen løyer og båter og besetning fortsatt er i god behold. Noen steder har det vært et stort trykk med mange syke og innlagte pasienter. Andre steder har det vært få eller ingen.

Ledere, sykepleiere og øvrige helsearbeidere har stått med faget front og vist en enorm fleksibilitet og innsatsvilje de siste månedene. De har vist at vi har en helsetjeneste i verdenstoppen. Norge er blant de landene hvor flest pasienter overlever respiratorbehandling. Det har kompetente fagfolk og miljøer sørget for ved å arbeide aktivt med forskning, fagutvikling og kvalitet gjennom en årrekke.

I dag vet vi ikke om det kommer en ny smittetopp eller hvor den eventuelt vil treffe. Forhåpentligvis vil helse- og omsorgstjenestene over hele landet være bedre forberedt ved neste topp, enn de var ved den første. Forhåpentligvis vil fag- og helsemyndigheter, politikere og samfunnet for øvrig også være det. For alt har ikke gått knirkefritt. Det kan man heller ikke forvente i en krise hvor situasjonen endre seg raskt. Uansett hvor godt du planlegger vil det alltid oppstå situasjoner og hendelser som du ikke er forberedt på. Alle som jobber med kriser og beredskap på ulike nivå, enten det er i akuttmottaket, brannvesenet eller politiet, vet likevel at planlegging og øvelse er avgjørende for å lykkes når krisen inntreffer.

Verdens helseorganisasjon ga i 2019 ut rapporten «World at risk» om helserelaterte trusler. Vår egen Gro Harlem Brundtland har vært med og ledet arbeidet med denne rapporten, som fokuserer på risikoen fra epidemier og pandemier. Her påpekes det at: «The world is at acute risk for devastating regional or global disease epidemics or pandemics that not only cause loss of life but upend economies and create social chaos.» Det var dermed ikke uten grunn at Gro i mars uttalte at koronapandemien er en varslet katastrofe og at mange land ikke har gjort nok for å forberede seg og sikre nødvendig beredskap.

Når regjeringen valgte å stenge ned det norske samfunnet 12.mars, var dette begrunnet i behovet for å sinke spredningen av viruset, slik at helsetjenesten ikke skulle bryte sammen. Dette viser hvor viktig helsetjenestene er både for samfunnet og for økonomien. Dessverre har heller ikke våre politikere anerkjent dette tidsnok og i tilstrekkelig grad. Både sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie har vært underfinansiert gjennom en årrekke. Bevilgningene til sektoren har knapt holdt tritt med befolkningsvekst og demografiske endringer. Mangelen på sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre har fått eskalere over år, uten at det har blitt iverksatt nok tiltak. Konsekvensene har nå blitt svært synlige: mangelen på intensivsykepleiere truer intensivkapasiteten over hele landet. Mangelen på sykepleiere i sykehjem og hjemmesykepleie går utover kvaliteten i tilbudet og øker faren for dårlig smittevernarbeid.

I rapporten «Bruker vi for mye på helse?» avdekket Menon Economics i 2017 en mulig årsak til dette: Menon Economics skriver at problemet er at metoderammeverket for samfunnsøkonomiske analyser ikke er tilstrekkelig når det kommer til verdsetting av helsegevinster. Dette gjør det vanskelig å verdsette nyttesiden ved helsetiltak i samfunnsøkonomiske analyser. Isteden anbefales det å gjøre såkalte kostnadseffektivitetsanalyser av tiltak i helsesektoren der man lar være å se på nytteverdien og fokuserer på kostnadssiden.

Jeg håper koronakommisjonen bidrar til å få frem dette bildet. Jeg håper også at regjeringen tar med seg de siste månedenes erfaringer i innspurten med statsbudsjettet for 2021. Jeg tror vi nå kan være enige om at en helsesektor med nok kapasitet og ressurser er samfunnsøkonomisk lønnsomt når alternativet er en ny nedstengning av samfunnet og nye næringslivspakker. Jeg håper det også har blitt tydelig for regjering, ledere i helseforetak og kommuner at de må beskytte og ta vare på sine ansatte. Uten nok og riktig kompetanse på plass er en seng bare en seng.

Europeisk fagbevegelse melder om at arbeidsmiljø/HMS er vært en «blind spot» i håndteringen av covid-19. Ansatte er den viktigste ressursen i helsesektoren. De må ha et helsefremmende og trygt arbeidsmiljø med forsvarlige og forutsigbare arbeidstidsordninger – også under en krise. Et sterkt og velfungerende trepartssamarbeid er et av de viktigste redskapene vi har både i hverdager og kriser. Hvis ikke risikerer vi at mangelen på helsepersonell blir enda større.