God diagnose trenger riktig medisin

Proba traff godt med diagnosen, men leverte «lite ny medisin» under overrekkelsen av «Evalueringen av Nye metoder i spesialisthelsetjenesten».

Alle ser ut til å slutte seg til grunnprinsippene og forståelsen av hvorfor vi må ha et system for prioritering. Likevel viser evalueringen at Norge er senere ute med å innføre nye behandlinger enn England, Danmark og Sverige. Det står i sterk kontrast om målsettingen til regjeringen Gahr Støre, som i Hurdalserklæringen slår fast at «vi vil ha en offentlig helse- og omsorgstjeneste i verdensklasse».

Rapporten viser at vi er langt fra verdensklasse når det kommer til tillitt og åpenhet. Foreslått medisin er økt medvirkning, etterprøvbarhet og transparens. Gode intensjoner og utvilsomt nødvendig om systemet skal møte morgendagens utfordringer, forstås av mange og skape tillitt.

Verktøykassen til norske MS-leger er også langt unna verdensklasse. Norske MS – eksperter har over lang tid fortvilet over at de er fratatt effektive og godt dokumenterte legemidler i behandlingen av personer med Multippel Sklerose. Våre fremste klinikere har forsøkt å formidle at vedtakene i Beslutningsforum for Nye Metoder, gir uheldige konsekvenser og kan bety at vi ikke kan tilby anbefalt behandling for enkelte personer med en svært alvorlig sykdom.

Forskning og retningslinjer anbefaler at personer med MS bør starte behandling med såkalt høyaktive / effektive behandlingsformer. Slik kan man redusere sykdomsutvikling og forhindre alvorlig funksjonsfall eller konsekvenser som sykdommen påfører den enkelte.

Dette er ønsket og gledelig utvikling. Personer med MS kan holde seg friskere lenger, stå lenger i arbeid og klare seg uten omfattende helsehjelp fra kommune- og/eller spesialisthelsetjeneste.

Men utviklingen har også en pris. Kostnadene knyttet til behandling av pasientgruppen har økt i takt med mulighetene. Det har vist seg å være krevende for sykehusene.

Beslutningsforum som avgjør om nye medisiner eller nye behandlingsformer skal innføres i Norge, skal veie kost, nytte- og alvorlighetskriteriene i prioriteringsforskriften. Det er ingen enkel oppgave.

På den ene siden ønsker man å kunne tilby nye og effektive behandlinger. På den andre siden skal man se på kost/nytte forhold og vurdere om kostnadene kan sies å være innenfor det vi som samfunn er villige til å betale for.

Sakene er komplekse. Modellberegninger er ofte ufullkomne og mange ulike hensyn vil gi beslutninger som kan vise seg å få uante konsekvenser, eller slå ut på en måte som ikke er tilsiktet eller ønskelig. Derfor er det avgjørende at systemet for nye metoder lytter når fagfolk og medisinske eksperter slår alarm, og melder om uheldige utslag av beslutningene som er fattet.

Noen lyttet godt i saken til Åsne Kallerud som Dagens Medisin forteller om. Åsne fikk etter klage rett til individuell behandling, og vil få nødvendig helsehjelp fordi «noen» fant rimelig grunn til å gjøre et unntak fra regelen. Det var helt sikkert en riktig medisinsk vurdering, og et godt eksempel på hvordan uheldige vedtak, kan stå seg når konsekvensene blir utilsiktet og om det gis nødvendig handlingsrom i systemet. Slikt skaper tillitt til systemet, men kan også svekke systemet fordi bostedsadresse og personlige ressurser vil kunne skape et todelt helsevesen.

Å gi fagfolk og brukere en sterkere stemme høres bra ut, men vil kun fungere om disse faktisk gis medbestemmelse og kan påvirke prosessene fra start til slutt. En fattig høringsrunde når det meste av arbeidet er gjort er ikke god medisin, om formålet er å skape tillitt og åpenhet til systemet.

«Vi får tenke litt selv også» konkluderte Helseminister Ingvild Kjerkhol med. Vi er enige om diagnosen. Nå gjelder det som ofte i medisinen å finne riktig medisin.