Fristbrudd er også løftebrudd

Fristbruddordningen har åpenbart ikke fungert etter intensjonen. Det burde ikke pasientene betale prisen for.

Dagens Medisin løfter frem fristbruddordningen på lederplass og etterspør når regjeringen skal sette i gang sin bebudede gjennomgang. Psykologforeningen har også uttalt seg kritisk om ordningen og ønsker en gjennomgang velkommen.

Samtidig er vi bekymret for at intensjonen med ordningen glemmes, og at helseforetakenes virkelighetsbeskrivelse ukritisk blir akseptert.

For fristbruddordningen er først og fremst en pasientrettighet. Når en pasient henvises til behandling, gjøres det en faglig vurdering av hva som er en forsvarlig frist for å iverksette behandling. Når helseforetaket ikke er i stand til å innfri sin egen frist, skal pasienten tilbys behandling hos en ekstern tjeneste. Dette er et gode for pasienten, som ikke må betale prisen for manglende kapasitet i sitt lokalsykehus.

Debatten om ordningen har fokusert på at ressursene som går til eksterne tilbydere, hindrer helseforetakene i å benytte midlene til å bygge opp et eget tilbud. «Helseforetakene blør» er narrativet når klinikkledere uttaler seg i media.

Men er helseforetakene offeret her? Når det presenteres som at ordningen hindrer oppbyggingen av eget tilbud, hopper man bukk over det egentlige spørsmålet: Hvorfor har det blitt et fristbrudd i utgangspunktet?

Særlig innen psykisk helsevern er dette et relevant spørsmål. Vår påstand er at det er den mangelfulle utbyggingen av tilbudet som forårsaker fristbrudd. Derfor er det også urettferdig at det er klinikkdirektørene som beskriver situasjonen. Direktørene kan kun se egne budsjetter og hvordan de krymper som et resultat av utbetalingene til eksterne tilbydere. Men det er foretaksledelsen som burde stilles ansvarlig for omfanget av budsjettene i utgangspunktet.

Vi har gjentatt til det kjedsommelige at helseforetakene ikke har prioritert psykisk helsevern i tråd med politiske bestillinger og at de presser tilbudet på bekostning av det faglige innholdet. Dette er relevant når man skal forstå årsakene til fristbruddene.

Med dette i bakhodet, hva hadde skjedd om man fjernet fristbruddordningen? Ville de frigjorte ressursene blitt benyttet til å bygge opp psykisk helsevern? Vi mener det er god grunn til å frykte at det ikke ville skjedd. Tvert imot, vi tror tjenestene hadde blitt ytterligere bygd ned.

Finansieringsordningen for sykehusene belønner ikke satsing på psykisk helsevern. Fristbruddordningen er dermed en av de få faktorer som motiverer til et tilstrekkelig tilbud, da ressursene forsvinner ut av foretaket om man kutter ytterligere i tjenestene.

Vi ønsker derfor en gjennomgang av ordningen velkommen, men kun hvis man beholder intensjonen med ordningen og ser den i sammenheng med den øvrige finansieringen av psykisk helsevern. Sykehusene kan ikke kreve at ordningen fjernes når problemene den medfører er skapt av dem selv.