Fastlegen er viktig, også for tannhelsetjenesten

Allmenmedisinforeningen peker på fastlegekrisen som en pasientkrise. Skonnord og Bakke pekte i Dagens Medisin torsdag 25. august på at fastlegekrisen er mer enn én krise. Det er blant annet en sykehuskrise, en utdanningskrise og en forskningskrise, i tillegg til en pasientkrise. 175 000 mennesker i Norge står uten fastlege, og har ingen fast person som kan hjelpe dem med helseplager, sykemeldinger og henvisninger til kommunale eller spesialisthelsetjenester. Likeledes er det vanskelig for andre aktører i helse- og omsorgstjenesten å samarbeide og samhandle til pasientens beste når navet (fastelegen!) nå blir borte. For oss i Den norske tannlegeforening (NTF) gjelder selvfølgelig også ivaretagelsen av pasientenes munnhelse.

Tannlegene trenger fastlegen. Mange munnhulesykdommer er en del av et generelt helseproblem. Munnhulesykdom kan både påvirke og bli påvirket av sykdommer og behandlinger ellers i kroppen. I tannlegens ivaretagelse av munnhelsen er fastlegen en viktig samarbeidspartner, og tannlegen er viktig for fastlegen og resten av helsetjenesten slik at den helhetlige helsen til pasienten ivaretas.

NTF har pekt på at stønadsordningen i folketrygden med fordel kan bidra til dette. Ved noen av innslagspunktene, som gir pasienten rett til stønad, er det et krav om legeerklæring for at slik stønad skal utløses. Dette mener NTF er unødvendig ressursbruk. Tannlegen kan på selvstendig grunnlag ivareta ansvaret for at sammenhengen mellom sykdom, sykdomskonsekvens og munnhuleplager er innenfor lovverket. Dette innebærer at tannleger snarest mulig må få tilgang til kjernejournal og reseptforskriveren. På dette vis kan tannlegene avlaste fastlegene. Nå må myndighetene få fortgang i arbeidet. Slik tilgang vil øke pasientsikkerheten, samhandlingen mellom alle helsetjenestene, og ikke minst redusere arbeidsbelastningen for fastlegene.

Dette er en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. For pasientene vil dette gi raskere behandlinger, det vil gi tannlegene og legene bedre tid til samarbeid for å hjelpe med de faktiske helseplagene og offentlig myndigheter sikres bedre ressursforvaltning. Hva venter vi på?