Får befolkningen det psykiske helsetilbudet den trenger?

Dette er et ganske grunnleggende og avgjørende spørsmål, som det er på høy tid å besvare.

• WHO har beregnet at psykiske lidelser blir den viktigste årsaken til sykdomsbelastning i den vestlige verden i 2020.
• Ifølge FHI vil mellom 16 - 22 prosent av den voksne befolkningen ha en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder.
• 7 prosent av barn i førskole- og skolealder har symptomer som er forenlig med en psykisk lidelse.

Dette er tall fra den nye nasjonale helse- og sykehusplanen. Slik informasjon har vi hørt mange ganger før. Vi blir opptatt av det vi har tall på. Likevel snakkes det lite om hva tallene betyr. Selv om det er bred enighet om at både utbredelse og konsekvenser av psykiske lidelser er et stort samfunnsproblem, har vi ikke oversikt over hvordan pasientenes behov faktisk blir ivaretatt. Hva trenger befolkningen av psykisk helsehjelp? Dette vet vi lite om, til tross for de store konsekvensene psykisk helse har for de berørte og for samfunnet.

Derfor er det positivt at den nye nasjonale helse- og sykehusplanen sier den skal prioritere å avklare kapasitetsbehov og organisering av psykiske helsetjenester. Planen erkjenner at tjenestene ikke klarer å avdekke behov og gi tilstrekkelig hjelp. Selv om det har blitt gjort mye for å løfte psykisk helse de siste årene, er psykiske helsetjenester fortsatt underprioritert. Det er et stort behov for å vurdere innbyggernes behov opp mot kapasiteten. Det er en vanskelig oppgave å dimensjonere tjenestene når man ikke vet hva folk faktisk trenger.  

Psykisk helse nedprioriteres fortsatt

Det gjøres mye godt arbeid i kommunene og psykisk helsevern i dag. Samtidig er det mange som ikke får den hjelpen de trenger og tilbudet befolkningen mottar varierer ut fra hvor de bor.

Psykologforeningen gjennomførte våren 2019 en spørreundersøkelse blant våre medlemmer i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Over en tredjedel av psykologene svarte at de i mange tilfeller ikke fikk gitt god nok helsehjelp. De må begrense antall timer slik at de ikke kan gå god for at behandlingen har effekt, eller de må skrive ut pasienter som ikke er ferdigbehandlet, fordi ventetiden skal ned og færre skal få avslag. Dette opprører meg. Hvis vi snakket om somatikken, hadde vi akseptert at 1 av 5 skrives ut uten fullført behandling fordi ressursene ikke strekker til? Jeg tror ikke det.

Planen sier at spesialisthelsetjenesten skal jobbe utadrettet slik at færre har behov for døgnplasser. Det er nok et riktig grep for mange, målet med all døgnbehandling er at man ikke lenger skal være i behov av den. Jeg er imidlertid bekymret for om konsekvensene av en videre reduksjon av døgnplasser er godt nok utredet, for det vil alltid være behov for sengeplasser i korte eller lengre perioder ved alvorlig sykdom. Igjen er det summen av tjenestetilbudet som er avgjørende. Et godt tilbud i kommunen og et solid samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste kan nok forebygge behov for døgnopphold, men er disse betingelsene på plass før man velger å redusere døgnplassene?

For eksempel planlegger Helse Sør- Øst å redusere døgnkapasiteten med 28% frem mot 2035. I plandokumentene pekes det på at bedre samhandling med kommunen (15%) og uspesifikk «effektivisering» (13%) skal redusere behovet for disse plassene. Med den kjennskap vi har til eksisterende tilbud i kommunen, rådende forhold i psykisk helsevern og regjeringens erkjennelse av at vi mangler oversikt over befolkningens behov, gir dette grunn til bekymring.  Konsekvensene av et underdimensjonert døgntilbud kan bli dramatisk for de alvorligste syke i fraværet av andre tiltak.

Det er nå bare fem uker til lovkravet om psykologkompetanse i alle kommuner trer i kraft. Det er ennå lang vei å gå før alle kommuner har et reelt tilbud til ulike aldersgrupper og for ulike typer problemer. Våre medlemmer melder om at kommuner kutter i tilbudet fordi tilskuddsordningen for psykologer fases ut fra 1. januar. Stillinger kuttes og psykologer må dekke større områder enn tidligere. Når det forutsettes i de regionale planene at enda flere oppgaver skal legges til kommunen, tegner det seg et behov for kraftig samlet innsats på alle tjenestenivåer.

Et steg i riktig retning

Når vi står overfor slike utfordringer kan det virke ganske smått å applaudere at regjeringen vil "avklare kapasitetsbehovet". Jeg tror likevel at dette er et grep som både kan gi informasjon til folk om hva de kan forvente og til tjenestene om hvilke behov de må dekke. Jeg spår at det avdekker behovet for et reelt løft. Mens vi venter på en bedre oversikt over befolkningens behov, bør vi i det minste avvente å bygge ned de eksisterende tilbudene befolkningen har tilgjengelig.