Det haster for sykehusene

2023 tegner å bli sykehusenes mest krevende år på lang, lang tid. De trenger tiltak for å stabilisere bemanning, redusere innleie gjennom å ansette flere fast, samt utdanne tiltrengte spesialsykepleiere.

Norske helsetjenester – og dermed norsk beredskap – trenger politisk lederskap og handlekraft.

For ett år siden holdt helseminister Ingvild Kjerkol sin første sykehustale. Landet var igjen stengt ned. Vi hadde nesten to år med pandemi bak oss. Helseministeren snakket om helsepersonell som måtte ta på oksygenmasken først selv, før vi hjalp andre. Hun snakket om en felles helsetjeneste det var behov for å gjøre grep i.

Politisk anerkjennelse av for dårlig kapasitet i helsevesenet er nøkkelen til politisk handling. Men hvor er vi nå, ett år senere?

Pandemien er fjernere for de fleste, men sykehusene gjennomsyres av pandemiens daglige konsekvenser. Sykehusene går inn og ut av beredskap, og pandemi er fortsatt årsak. En varslet situasjon som det for ett år siden skulle vært planlagt for.

Om vi ikke lærer, og virkelighetsforståelsen ikke følges opp med reelle tiltak – hvordan blir da 2023?

2023 er varslet som et år med store kutt. Konsekvensen av regjeringens statsbudsjett for 2023 er ikke bare harde prioriteringer. Det er nå heller snakk om hvilke områder sykehusene kan klare å skjerme. Drift samt planlagte og pågående investeringer vil lide. Det helt nødvendige utviklings- og omstillingsarbeidet i sektoren forsinkes igjen.

Sykepleiere og annet helsepersonell opplever betydelig slitasje. Kanskje glemte de å ta på seg oksygenmasken, kanskje fikk de dem ikke utdelt? Sykehusene erfarer økende rekrutteringsproblemer, et problem som tidligere var «forbeholdt» kommunene.

Sykehusene trenger tiltak for å stabilisere bemanningen. Kostnadsveksten sykehusene nå ser, kan i stor grad forklares med sykefravær, overtid, vikarbruk og innleie. Når regjeringen har valgt å frita helsesektoren fra sitt generelle innleieforbud, må kravene og signalene til sykehusene være desto tydeligere. Vikarbruk og innleie kan og må reduseres og erstattes med hele, faste stillinger.

Tre av fire sykepleiere risikerer overbelastning, mens sykepleierledere med personalansvar har den største akkumulerte belastningen, viser en oppfølgingsstudie av sykepleiere gjennom pandemien utarbeidet av Sintef. Ledelse er en av de viktigste faktorene for at sykepleiere skal ha det bra på jobb. Den jevne leder har personalansvar for altfor mange, og mangler rom til å gjøre de egentlige oppgavene sine. Sykehusene må få konkrete krav for å styrke lederkompetansen og -kapasiteten på pasientnært nivå. Vi trenger systematisk HMS-arbeid koblet mot de reelle arbeidsmiljøfaktorene som faktisk fører til sykefravær og frafall i helsetjenestene.  

Hver tredje ansatt i pleieryrkene er i dag over 50, mange av dem har en spesialisering. Snitt pensjonsalder for sykepleiere er i dag 58 år. Vi trenger tiltak som gjør at vi kan stå lengre i jobb. Potensialet er enormt: Om alle ansatte i sykepleietjenesten klarer å stå i yrket ett år til før de blir uføre eller på annet vis avslutter sitt arbeidsliv, tilsvarer det mellom 6000 og 7000 stillinger i 2035, viser en Fafo-rapport.

I 2023 har vi lengre ventetider og dårligere pasientbehandling fordi vi fortsatt mangler spesialsykepleiere og jordmødre, og mangelen øker. Fortsatt er ikke alle utdanningsstillingene helseministeren bestilte på plass. Ikke bare må sykehusene oppfylle denne opptrappingen. Opptrappingen må videreføres, og omfatte hele masterløpet, ikke bare 90 studiepoeng. Innenfor hvilke andre felt er det villet politikk å sørge for halvstuderte fageksperter?

Det er nå en reell fare for at flere sykepleiere vil gå over til bemanningsbyrå eller forlate yrket. Når det offentlige tilbudet reduseres, åpnes markedet for private tilbud. Senest i forrige uke fikk vi vite om fem jordmødre på Ullevål som slutter og starter opp et privat tilbud i stedet. Jeg skjønner hvorfor våre medlemmer går til privat sektor hvis fleksibilitet, lønn og arbeidsvilkår er bedre. Det politikerne bør se, er at en og en liten bit hakkes ut av vår felles helsetjeneste.

Vi må snu denne utviklingen. Vi står foran store og irreversible konsekvenser for tilbudet til befolkningen hvis ikke.

Når Kjerkol holder sykehustalen sin på St. Olavs i morgen, trenger vi konkrete tiltak som virker i år. Ikke tiltak eller mer faktagrunnlag som skal vurderes eller utredes. Vi trenger handlekraft for vår felles helsetjeneste.