Bedre beredt med frivilligheten på laget

I enhver krise vil det nesten alltid være noen grupper som er mest sårbare. Norge vil være bedre beredt for nye helsekriser dersom frivilligheten som kjenner disse gruppene tas med i beredskapsplanleggingen.

Onsdag 11. mars i 2020, dagen før Norge stengte ned, var Nasjonalforeningen for folkehelsen invitert til møte i Helsedirektoratet sammen med flere andre organisasjoner. Vi var såpass nye på pandemi og smittevern at møtet foregikk i et altfor lite møterom, der det å holde meteren var helt umulig og der fruktfatet på bordet var et siste glimt av den type fellesservering vi skulle se på lenge.

I møtet ble vi spurt om muligheten for å utvide kapasiteten på telefonlinjene våre, siden det kunne være behov for det under pandemien. Vi måtte tenke litt. Nasjonalforeningen for folkehelsen har to telefonlinjer, Hjertelinjen og Demenslinjen. Vår vurdering var at det neppe ville komme noen voldsom økt pågang her. Men vi satt jo med en infrastruktur for slike tjenester. Vårt svar tilbake var at vi framfor å styrke egne linjer, kunne åpne Frivillighetens koronalinje og bemanne denne med frivillige og ansatte som kunne gi oppdatert kunnskap om gjeldende råd. Sanitetskvinnene og LHL var klare til å være med. Lørdag 14. mars klokken 14 fikk vi ja til å sette i gang. Søndag 15. mars klokken 9 åpnet linjen. De neste månedene svarte vi på over 3000 telefoner fra folk med spørsmål og fra folk som trengte noen å snakke med.

Frivillighetens koronalinje var vellykket. Men dersom vi hadde vært en del av planene for helsekriser i Norge, ville vi kunne stilt enda bedre forberedt til slike oppdrag.

Nå jobber regjeringen med en ny stortingsmelding om helseberedskap og har bedt om innspill i en nylig avsluttet høringsrunde. Koronakommisjonen påpekte at frivilligheten spilte en viktig rolle for mange under pandemien «både gjennom bistand i beredskapsarbeidet, kommunikasjon til ulike grupper og opprettholdelse av aktivitet og sosial støtte til mennesker».

Mange har pekt på den viktige rollen frivilligheten tok gjennom pandemien, fra krisehjelp og helsestøtte, til å skape alternative tilbud da hverdagsaktiviteten ble borte.

I beredskapsplanverket som forelå før pandemien, eksisterte ikke planer for samhandling med frivilligheten ut over organisasjonene som har beredskapsavtaler med det offentlige. Nå er tiden kommet for å sikre at planene inkluderer et slikt samarbeid. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener regjeringen bør etablere en prosess med frivilligheten for å konkretisere roller og samarbeid i helseberedskapen. Frivillig sektor må involveres i dette arbeidet. Vi vil trekke fram tre sentrale roller frivilligheten kan fylle: 

1. Pasientorganisasjoner representerer sårbare grupper

Pasientorganisasjonene representerer grupper som vil være sårbare i mange ulike typer kriser. På bakgrunn av vår kunnskap om mennesker med demens og situasjonen på norske sykehjem, var det Nasjonalforeningen for folkehelsen som allerede den 11. mars 2020 ba Helsedirektoratet om å stenge sykehjem for besøkende, da vi sto i en situasjon med stor smittefare og lite smittevernutstyr i pandemiens tidlige fase. På samme måte jobbet vi for å kartlegge situasjonen for mennesker med demens og deres pårørende under pandemien og kunne formidle til myndighetene at det mange steder gikk altfor tregt å gjenåpne sykehjemmene da situasjonen var mer under kontroll.

Ved å kjenne og ha dialog med de gruppene vi representerer, kunne vi bidra til bedre håndtering fra myndighetene. Pasientorganisasjonene bør være en del av kunnskapsgrunnlaget, både for beredskapsplaner og løpende under krisehåndtering.  

2. Frivilligheten kan bidra med tilleggstjenester

Under pandemien ble mange frivillige organisasjoner involvert i krisehåndteringen for informasjon, dialog og for å opprettholde aktivitet og sosial støtte i ulike grupper. For å kunne bistå med rask etablering av tilleggstjenester som trengs for å avlaste offentlige tjenester, bør det finnes en kartlegging av aktuelle behov og løsninger for frivillighetens rolle. Når krisen er et faktum vil det da være enklere å konkretisere aktuell innsats. Frivilligheten kan omstille seg raskt og ta ekstra ansvar overfor grupper de representerer. 

Under pandemien ble tilskuddsordninger etablert løpende. Mens næringslivet ble kompensert for konsekvenser av pandemien gjennom tillitsbaserte krisepakker med mulighet til ettersyn og kontroll, måtte frivilligheten bruke tid på enkeltsøknader for å få støtte til aktiviteter. Under krise kan det ofte være behov for at etablerte organisasjoner med etablert infrastruktur, aktivitet og informasjonskanaler får støtte til å opprettholde og forsterke allerede etablerte tilbud tilpasset krisens karakter. Det er viktig å planlegge for et samarbeid hvor frivilligheten kan bidra med det vi er gode på, uten å måtte jage etter penger til nye og tidsavgrensede prosjekter. Vi etterlyser en slik forståelse av frivilligheten i beredskapsplaner for framtiden. 

3. Frivillighetens rolle i kommunikasjon og opprettholdelse av tillit

Frivilligheten kan ha særskilt stor verdi under kriser fordi vi når grupper i samfunnet som myndighetene kan ha utfordringer med å nå fram til. Vi kan ikke ta for gitt at den tilliten som preget Norge under pandemien, vil være like sterk under neste krise. Internasjonalt ble det spredning av falsk eller misledende informasjon som undergravde god kriserespons og bidro til helseskadelig adferd omtalt som en «infodemi».  

Under en krise kan frivilligheten være faktabærer og bidra med rett informasjon både overfor egne grupper, og som representant for sine kjerneområder overfor den øvrige befolkningen. For å kunne ta denne rollen må samarbeidet med frivilligheten være en del av beredskapen og bygge på et sterkt ordinært samarbeid. 

Som Koronakommisjonen påpeker, er frivillig innsats et supplement og ikke et substitutt for offentlig innsats. Vi mener at landet kan være bedre beredt for kriser dersom frivilligheten tas med i beredskapsplanleggingen, basert på likeverdig samarbeid og den rolle frivilligheten fyller i normalsituasjoner.