Blir helseministeren en sykeminister?

Hørte du helseministerens årlige Helsetale? Talen handlet om sykehus og fastleger. Altså om reparasjon av helsen. Norge er i verdenstoppen på behandling av sykdom, og det skjer mye positivt. Det er veldig bra. 

Det talen ikke tok med, er at helsen skapes i samfunnet. 90/10 regelen sier at 90 prosent av helsen skapes i samfunnet, bare 10 prosent skapes i helsevesenet. Helsefremming er det viktigste virkemidlet for å skape god helse og mer friskhet i samfunnet. Helsefremming handler om alt som styrker helsen vår, hver dag der vi lever og bor. I en helsetale er det merkelig at helsefremming ikke er nevnt med ett ord. Forebygging var også bare knapt nevnt i en setning, til tross for at folkehelsen er helseministerens ansvarsområde. 

Tre prosent til forebygging

Det stemmer godt med at kun tre prosent av helsebudsjettet brukes til forebygging. Det er helt uforståelig når Helsedirektoratet sier hver krone som investeres i helsefremming og forebygging, gir en gevinst på 14 kroner. Vi vet også at psykisk helse koster 338 milliarder i året. Den nylig lanserte helsekalkulatoren til Helsedirektoratet viser en gevinst på hele 71 055 millioner dersom bare 1 prosent(!) av befolkningen går fra å være inaktiv til å bli aktiv. Det er svimlende store tall som jeg skulle ønske helseministeren løftet frem med media tilstede. 

Helsedirektoratet sa nylig at 80 prosent av sykdomsbyrden i Norge er livsstilsykdommer, og at 70 prosent av disse kan forebygges. I dette ligger et enormt uforløst potensiale. Hvorfor sier ikke helseministeren det høyt? Vi trenger en helseminister som forteller kommunene at de har et lovpålagt ansvar for helsefremming. Hvordan skal de ellers skjønne hvor viktig dette er? 

Når begrepet helse snevres inn til kun behandling i helsevesenet, mister vi friskheten og folkehelsen ute i samfunnet. 

Helsevesenet er bygget opp slik at det venter til folk er blitt syke, før det tilbyr hjelp. Det er så utrolig dyrt å vente på sykdom. Ikke er det bærekraftig heller. Det vises ved at presset på helsevesenet øker i Norge. På toppen av dette vet vi at folk som blir syke, ofte ender opp med funksjonstap, de må følges opp av helsevesenet og de må bruke dyre medisiner resten av livet. Det er dyrt å være bakpå, både for individet og samfunnet. 

Hvem blir neste folkehelseminister?

Derfor trenger vi en helseminister som sier at helse mest av alt handler om helsefremming i samfunnet. Det handler om infrastruktur for hverdagsaktivitet, sosiale treffpunkt, gode relasjoner, råvarebasert kosthold og økt fokus på søvn og restitusjon. Det er ekstra viktig å si dette, fordi vi i dag bor i et samfunn som styrer mer etter økonomisk lønnsomhet, produktivitet og effektivitet, enn etter hva som gir god helse over tid. 

Da blir resultatet mer livsstilssykdommer, mer medisinering, høyt sykefravær, lange ventelister til sykehusene og flere uføre. Jeg savner at helseministeren knytter disse utfordringene til samfunnet. I debatten om sykefravær og uføretrygdet, pekes det kun på individet, ikke på samfunnet. Det er snakk om å stå opp om morgenen, og det er snakk om å svekke økonomien til den enkelte ytterligere. Det bidrar bare til mer skam og dårligere helse for den som allerede er syk. 

Vi trenger en helseminister som påpeker at løsningen på presset i helsesektoren og sykelønnsordningen ligger i samfunnet. Som eksempel var det nylig en artikkel om 30 prosent reduksjon i behovet for helsehjelp, når ensomme fikk et tilbud for å komme ut av ensomhet og inn i et fellesskap. 

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten sa i sin tid: «Jeg er mest av alt en folkehelseminister». Han fikk virkelig markert seg og gjort mye for folkehelsen i Norge. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har også et tydelig folkehelsefokus for barn og unge. Så får vi vente i spenning på at det skal komme en helseminister som igjen sier høyt: jeg er mest av alt er en folkehelseminister!

Ingen oppgitte interessekonflikter