Systemet for nye metoder fungerer ikke etter hensikten, ifølge helsejurist

I forbindelse med en fersk studie om godkjenningsbeslutninger i Systemet for nye metoder uttalte viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst at Nye metoder fungerer i tråd med føringene som er vedtatt i Stortinget.

Anne Kjersti Befring, førsteamanuensis ved Juridisk fakultet på Universitetet i Oslo (UiO), med fagansvar for helserett, er uenig i konklusjonen. 

– Stortinget legger til grunn at generelle prioriteringer ikke kan erstatte at individuelle behov og rettigheter må tillegges avgjørende vekt. Dette ble ikke forutsatt i de forarbeidene studien tar utgangspunkt i. 

En bredere intensjon

Systemet for nye metoder ble lovfestet i 2019. De regionale helseforetakene fikk ansvar for å ta stilling til hvilke behandlinger og metoder som skal tilbys av spesialisthelsetjenesten.

Hun påpeker at man i studien, som er publisert i JAMA Network Open, har sett på kriteriene i prioriteringsmeldingen.

– Intensjonen med systemet som er lovfestet finnes i Stortingets begrunnelse og ikke i en prioriteringsmelding. 

Befring tilføyer at intensjonen med ordningen Nye metoder er mye bredere enn det som er lagt til grunn i studien og i prioriteringsmeldingen.

Eirik Joakim Tranvåg, lege og førsteforfatter i studien, svarer at de er tydelige på at hensikten med studien er å undersøke om avgjørelsene som er tatt i Beslutningsforum følger de tre vedtatte prioriteringskriteriene.

Systemet forholder seg til prioriteringskriteriene ressursbruk, helsenytte og alvorlighet.

– Disse tre kriteriene og hvordan de anvendes i systemet er relevant også etter lovfestingen av Nye metoder. At Nye metoder som helhet har en bredere intensjon enn bare å prioritere etter de tre kriteriene har Befring rett i, men vi har ikke gjort noe forsøk på å evaluere hele systemet, presiserer Tranvåg. 

– Brudd på retten til nødvendig helsehjelp

Befring mener at systemet må endres da flere av premissene Stortinget har lagt til grunn ikke kan oppfylles.

I særlig grad når det gjelder nødvendig helsehjelp ved sjeldne sykdommer, legger hun til. 

– Dersom en pasient med en sjelden lidelse kan få hjelp av en metode som er godkjent av legemiddelverket i Norge og i EU, og det er eneste metode som kan ha effekt, men nektes behandling fordi den foreløpig ikke er vurdert av de regionale helseforetakene (Beslutningsforum), kan dette være et brudd på retten til nødvendig helsehjelp. Det kan i slike tilfeller prøves for domstolene.

Hun viser til at det har vært flere forberedelser av søksmål de siste årene, blant annet når det gjelder brystkreftmedisiner som er godkjent i våre naboland.

– Disse sakene har i all hovedsak blitt løst ved at metoden godkjennes før rettssaken kommer opp, senest en hjertemedisin der en pasient hadde gått til søksmål. 

Les også: Hun får medisinen systemet har sagt nei til

– Må gjøres individuelle unntak

Befring sier at befolkningen skal ha trygghet om at de får nødvendig helsehjelp når de er syke og det individuelle behovet hos pasienten skal vurderes.

Hun understreker at det er en grunnleggende forutsetning at menneskerettigheter skal overholdes. 

– Blant annet den grunnleggende retten til helse og forbudet mot usaklig forskjellsbehandling, noe som vanskelig kan oppfylles dersom de generelle metodevurderingene blir avgjørende uansett individuelle forhold.

Befring har forsket på rettslige spørsmål i forbindelse med persontilpasset medisin i sin doktorgradsavhandling fra 2019. 

En betydelig utfordring er, ifølge Befring, knyttet til kostnadene på nye metoder og de overordnede prioriteringene.

– I mitt doktorgradsprosjekt oppfordret jeg til samarbeid mellom flere land om forhandlinger av pris.

Befring peker på evalueringen av systemet som ble avlevert høsten 2021. 

– Der vises det til flere utfordringer med hvordan dette særnorske systemet fungerer, selv om ikke denne evalueringen tar for seg forholdet mellom den individuelle retten til nødvendig helsehjelp og generelle prioriteringer og metodevurderinger.

Hun legger til at ingen andre land har absolutte pålegg fra eiere av sykehusene og at det er uavhengige komiteer som foretar metodevurderinger som veiledende for helsetjenesten.

– I dette er det forutsatt at det må gjøres individuelle unntak og tilpasninger.