Bemanningsdiskriminering i psykisk helsevern

PSYKISK HELSEVERN står i en helsepersonellkrise. Befolkningen blir stadig sykere og flere blir eldre. Helsepersonellkommisjonen ber oss senke forventningene og bemanne nedenfra. Når vi ikke kan kutte, må vi få på plass smarte løsninger. Nå må myndighetene på banen for å vedta dem.

Ingen andre pasienter møter så mange ufaglærte når de er akuttinnlagt i et sykehus som mennesker i alvorlig psykisk krise. Det er utenkelig å tillate ufaglærte ansatte i en somatisk intensivavdeling, mens intensivpasienter i psykisk helsevern til stadighet opplever at ansatte uten verken erfaring eller kompetanse settes til å passe på dem i deres verste livskriser. Vi kaller det bemanningsdiskriminering.

RESSURSKAMP. Det blir færre helsepersonell per pasient i tiden som kommer, og kampen om ressursene tilspisser seg. Helsepersonellkommisjonen er krystallklar på at vi verken kan betale eller bemanne oss ut av krisen. Vårt eneste alternativ er å ruste opp innholdet i det vi leverer. Da må vi fjerne oss fra tankesettet der det ikke er like nøye med dem som er innlagt i psykisk helsevern som dem i somatikken. Det er på tide å vekte innsatsen internt i sykehusene på en måte som motvirker dagens diskriminerende ordninger. Kreft er ikke mer høyverdig enn psykose.

Det er utfordrende å både rekruttere og beholde spesialkompetanse i psykisk helsevern, og både Rådet for psykisk helse og NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus har fra hvert sitt hold i årevis påpekt problematikken ovenfor arbeidsgivere og politisk ledelse. Det har vært gjennomført møte etter møte der gode forslag har ligget på bordet, men tiltak uteblir. Vi får stadig tilbakemeldinger om et svært krevende rekrutteringsklima og flukt av spesialsykepleiere i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid.

HANDLINGSLAMMELSE. Vi opplever en handlingslammelse og vegring mot å endre på noe alle er enige i at ikke fungerer.

Fremover trenger vi treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere, og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten. Dette krever en strategisk tilnærming til kompetanseutvikling. Per i dag har helse- og sosialtjenester det høyeste legemeldte sykefraværet (7,9 prosent) med 2,1 millioner tapte dagsverk. Løsningen er ofte innleie av vikarer. Pengene renner ut til private vikarbyråer, mens pasientene og tjenestene står igjen som taperne. Det er vanskelig å beholde sårt tiltrengt kompetanse, mens den negative omtalen og arbeidspresset virker anti-rekrutterende for feltet.

OPPGAVEDELING. Nye roller og oppgavedeling i tjenestene må utvikles. Ny master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet, sammen med spesialistgodkjenning for sykepleiere, gir mulighet for klinisk karrierevei. Kompetansen vil bidra til bedre helse, levekår og lengre liv for mennesker med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer, og i tillegg bidra til bedre kvalitet og mindre forbruk av tjenester for mennesker som dør 20 år tidligere enn resten av befolkningen.

Ett av de sterkeste midlene for å motvirke sosial ulikhet i helse, er å tilgjengeliggjøre denne kompetansen for hele befolkingen. Dette trekker også folkehelsemeldingen tydelig frem, mens særskilte tiltak lar vente på seg inntil opptrappingsplan for psykisk helse og nasjonal helse- og samhandlingsplan legges frem. Sykepleiere med en slik spesialkompetanse vil bidra til bedre tjenester og bedre ressursbruk jevnt over i helsetjenesten. Masteren bør spilles inn i arbeidet med ny helse- og samhandlingsplan fordi den vil bidra til bedre ressursutnyttelse og en sunnere samfunnsøkonomi, samt bærekraft og sårt tiltrengte sykepleieressurser i distriktene.

FAGUTVIKLING. Helsepersonellkommisjonen peker på at bemanningsutviklingen i helse- og omsorgstjenesten ikke er bærekraftig, og at vi må begrense den negative utviklingen. Vi snakker om en av de mest komplekse sektorene i samfunnet, der sykepleietjenesten utgjør den største personellressursen.

Det er avgjørende for kvaliteten i tjenestene å sikre god faglig ledelse på pasientnært nivå for å skape gode arbeidsplasser og utnytte kapasiteten på en best mulig måte. Det etterspørres stabs- og støttefunksjoner og større ressurser til fagutvikling. For å lykkes med å rekruttere og beholde sykepleiere og annet personell, og gjennomføre nødvendige omstillinger og endringer i sektoren, er det behov for å redusere lederspennet og styrke lederkompetansen og den faglige ledelsen. Det gjelder særlig i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

LEDERSPENN. Gode ledere er en forutsetning for å løse bemanningskrisen. I dag opplever vi mangel på reell mulighet for å drive ledelse på grunn av for stort lederspenn. Situasjonen er prekær, og det må skapes rom for ledelse, ikke bare administrasjon. Vi må utvikle en plan med konkrete tiltak for å styrke lederkompetanse og kapasitet på pasientnært nivå i både kommuner og spesialisthelsetjeneste. Behovet for styrket faglig ledelse bør vektlegges særskilt, men også sammenhengen mellom faglig, personal og organisatorisk ledelse.

Sykehusutvalget har vurdert regelverk og tiltak som kan understøtte en fornuftig lederstruktur. Deres kartlegging viser at de fleste enheter ved helseforetakene har mellom 10 og 50 ansatte, men at det er store variasjoner. Ved flere foretak har ti prosent av enhetene mellom 60 og 100 ansatte. Undersøkelser viser blant annet at i alders- og sykehjem er medianen på 93 ansatte per leder, men at det er registrert virksomheter med opptil 274 ansatte per leder. Vi har ikke gode undersøkelser fra kommunal sektor.

KOMPETANSESYSTEM. Vi støtter arbeidet med å skape en heltidskultur, og vi understreker nødvendigheten av å rekruttere og beholde ansatte i alle personellgrupper. De beste folkene å satse på, er ofte dem som allerede er i tjenestene og har lyst til å lære mer. Det bidrar både til kompetanse og stabilitet i personelltilgangen, og kvalitet i den hjelpen som gis. Skal vi klare å utnytte det personellet vi har i psykisk helsevern bedre, må vi ha et felles, nasjonalt løft på kompetanse der kompetanseheving er satt i system. Pasienter og brukere i psykisk helsevern og psykisk helsearbeid må møte den samme kompetansen på alle behandlingsnivåer. Vi trenger gode og brukervennlige digitale kompetansekartleggingssystemer. Alle må ha det, og alle må kunne det.

Helsepersonellkommisjonen framhever nødvendigheten av en tettere kobling mellom forskning og klinisk praksis, samt systematisk arbeid for deling og implementering av kunnskap og kompetanse. Behandling av relasjonell karakter krever alltid tid for å oppnå den nødvendige tilliten, som er en bærebjelke for støtte og tilfriskning. Komplekse problemer trenger ofte spesialisert kompetanse, og for at flere skal kunne nyttiggjøre seg denne, må vi skape elastiske modeller og samhandlingsløsninger som gir synergieffekter av denne formen for kompetanse. Det bør stimuleres til flere kombinerte stillinger, hvor akademia og klinisk praksis samarbeider, også for spesialsykepleiergrupper.

LIKEBEHANDLING – OG LIKEVERD. De aller fleste vil være i behov av spesialisthelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten gjennom livet. De av oss som trenger helsetjenester i psykisk helsevern, må møtes med likebehandling og likeverd. Dette har politikere, helseledere og fagfolk et ansvar for å bidra til. Det er langt flere som trenger hjelp i psykisk helsevern enn dem som får det i dag. Samfunnet går glipp av store ressurser, og mange lider unødig.

Vi har lenge vært bekymret for den negative utviklingen i psykisk helsevern. Sprengt kapasitet, høy avvisningsprosent, manglende døgnplasser, manglende koordinering og lang ventetid bidrar til at kvaliteten på behandling og oppfølging blir skadelidende. Kompetansen har varierende grad av treffsikkerhet, og enkelte steder er den fullstendig fraværende. Vi kan ikke senke forventningene til kvaliteten i hjelpen mennesker skal møte når de er i sine største livskriser. Dette forlenger behovet for helsehjelp, og i verste fall koster det liv.

Nå må vi bort fra bemanningsdiskrimineringen og forbedre tilbudet til mennesker med psykisk helse- og ruslidelser. Det må satses på ressursene som allerede er i tjenestene, og samtidig trenger vi et løft på kompetanse og samhandling. En felles satsing på psykisk helsevern er nødvendig og livsviktig for dem det gjelder. Det sies at et samfunn kan måles på hvordan det tar seg av sine mest sårbare. Hvordan kommer Norge ut?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven