AKTIVE TILSYN: Generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse sier at vi må tørre å sette måltall for reduksjon, slik har vi noe konkret å jobbe mot. Hun peker på at aktive tilsyn der tjenestene lærer av sine feil må på plass og at bred evaluering av hvert eneste selvmord er en styrke for å forebygge.
Foto:
Årsrapport om selvmord: – 70 prosent har ikke kriseplan
– Vi trenger oversikt og kunnskap for å få mer treffsikre tiltak. Derfor har rapporten en stor betydning, men det forutsetter at vi tar kunnskapen i bruk, sier generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Dette er den første nasjonale rapporten som kombinerer kliniske data fra helseforetakene med registerdata for personer som har dødd i selvmord innen ett år etter kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus.
– Det viser seg at de som dør ikke bare har alvorlige tilstander men også store psykososiale utfordringer og opphopning av risikofaktorer, inkludert tidligere villet egenskade. 55 prosent som tar selvmord har en langvarig sykehistorie. Og 70 prosent har ikke kriseplan, sier generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse.
– Ikke tilstrekkelig med tiltak bare etter døgnopphold.
I rapporten kommer det fram at 90 prosent av alle selvmord i befolkningen skjer i en kontekst av rus eller psykisk lidelse.
– Det er 30-50 prosent høyere risiko før å begå selvmord ved psykisk lidelse, og hyppigst ved affektive lidelser. Nesten halvparten av alle selvmord i Norge skjer blant personer som har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus siste året før de døde, sier Gundersen.
– Selvmordsratene blant disse pasientene er sterkt forhøyet sammenlignet med befolkningen for øvrig. Derfor vil forebygging av selvmord i spesialisthelsetjenesten ha stor effekt, også ellers i samfunnet og i befolkningen som helhet.
Generalsekretæren påpeker at den største andelen selvmord skjer etter utskrivning fra poliklinikk og at det derfor ikke er tilstrekkelig med tiltak bare etter døgnopphold.
– Jeg vil også trekke frem funnet om at villet egenskade er en vanlig og viktig risikofaktor. Dette er kjent, men omfanget som viste at omtrent halvparten hadde en kjent historikk på villet egenskade av de som døde etter å ha vært i kontakt med helsetjenesten var større enn antatt. Angående selvmordsrisikovurdering så ble den vurdert som lav i de fleste tilfellene.
Etterlyser tilbud om sikkerhetsplaner
Gundersen peker på det å ha nok tid til å skape den grunnleggende tilliten som er en forutsetning for håpet.
– Det går for fort i svingene og mange skrives fortsatt ut til ingenting. Relasjonelle forpliktelsene bidrar til ønsket om å leve videre. Det må skapes et håp om at livet kan bli bedre og vi må styrke verktøyene som finnes og ta de i bruk. En individualisert skreddersydd behandling er noe mange pårørende og pasienter etterspør.
Hun trekker fram behovet for å ha et godt ettervern.
– Det å få en time i hånden etter utskrivelse, samt forpliktende aktivt oppsøkende hjelp fra neste ledd i behandlingskjeden, legger hun til.
– Hvis alle pasienter i spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus hadde fått tilbud om en sikkerhetsplan som ble utarbeidet i samarbeid med kompetent helsepersonell hadde flere liv blitt reddet, sier Gundersen.
Hun mener at helseforetakene bør sørge for opplæring og veiledning i bruk av sikkerhetsplaner.
– Jeg vil anbefale at det settes et mål i oppdragsdokumentet som bedrer andelen som får en sikkerhetsplan. Det er helt forferdelig at kun 28-30 prosent får det.
– Fullstendig manglet oversikt
Fredrik A. Walby er psykologspesialist og prosjektleder for Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Han sier at det har vært kjent lenge at pasienter i psykisk helsevern har sterkt økt risiko for selvmord.
– Allikevel har vi i Norge nesten fullstendig manglet oversikt over omfanget av disse selvmordene, og også om hvor i behandlingssystemet de skjer og karakteristika.
Han sier at det er behov for økt oppmerksomhet og mer systematiske tiltak rettet mot hele pasientgruppen, spesielt i de sårbare fasene.
– Vi må dreie fokus vekk fra å fokusere på vurdering av selvmordsrisiko, som i svært liten grad er mulig, og over til å tenke systematisk pasientsikkerhetsarbeid i tjenestene.
