Hvor går veien videre for Helse Nords bærekraftsprosjekt?

Torsdag i forrige uke var fristen for å svare på Helse Nord sin høringsrunde: Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord.

Det er halvannet år siden Helse Nord (HN) fikk i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å se på tiltak til endring i funksjon og oppgavedeling for å sikre en mer bærekraftig spesialisthelsetjeneste i Nord. Bakgrunnen for oppdraget er godt dokumentert i media.

Det er ingen enkel oppgave HN har fått i oppdrag å løse på vegne av helsevesenet i Norge. Foreløpig resultat er rapporten som nå har vært på høring. Forslagene som skapte størst kontrovers, nedleggelse av akuttfunksjonen ved sykehusene i Lofoten og Narvik, ble som kjent tatt ut av planen av helseminister Kjerkol i januar.

Det vi står igjen med i HN sitt store bærekraftsprosjekt er en plan om omstilling av psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, samt rehabilitering. Dette anslås å kun dekke 7 prosent av Helse Nords totale omstillingsbehov på 1,3 mrd. kr mot 2027. Siden de foreslåtte tiltakene synes å få marginal betydning for økonomien, kan man spørre seg om planen i det hele tatt svarer ut HOD sitt oppdrag om å sikre mer bærekraftige spesialisthelsetjenester i landsdelen?

Mangler støtte

Tilbake til høringen, så har det vært knyttet spenning til svarene HN kom til å få på sine tiltak. Høringssvarene har blitt publisert fortløpende og gir en nokså entydig konklusjon: Sentrale aktører i landsdelen tror ikke Helse Nord sin tiltaksplan vil løse bemanningsproblemene eller sikre bærekraftige tjenester.

Helgelandssykehuset og Finnmarkssykehuset tilslutter seg ikke tiltakene. Universitetssykehuset Nord-Norge, som er det foretaket som står under størst press, kommer med vesentlige justeringsforslag til både innhold og tidslinje. Dessuten har ledergrupper og ansatte ved flere avdelinger innad i foretakene levert egne høringssvar som målbærer deres bekymring.

Både store og små kommuner har levert høringssvar hvor de stiller seg kritisk til premissene i planen om at flere oppgaver skal forskyves til en primærhelsetjeneste som også står ovenfor store utfordringer. Fagforeninger og lokale tillitsvalgte er heller ikke nådig i sin dom: rapporten bærer preg av at medvirkning har vært mangelfull.

Omstilling er i seg selv krevende, og i den skala det her forslås vil det sette helsetjenestene i helseregionen i en unntakstilstand. Dessuten er flere av tiltakene for dårlig utredet og beror på forutsetninger som pr dags dato ikke foreligger.

Hastverk er lastverk

Så hva blir Helse Nord å foreta seg nå? Gitt at HN leser høringssvarene på samme måte som undertegnede er det vanskelig å skjønne hvordan de kan gå videre med de foreslåtte tiltakene.

Både situasjonen ute i foretakene og utredningen har sannsynligvis gått for langt til at bærekraftprosjektet bare kan skrinlegges. Problemet er at store beslutninger med langsiktige konsekvenser ikke bør tas når det blåser som verst. Dagens kritiske driftsituasjon løses ikke av endringer i struktur- og funksjonsfordeling som først lar seg realisere og gi gevinst om mange år.

Faktum er at omstilling i Helse Nord er nødvending, men vi trenger en prosess som ikke er drevet fram av krisemaksimering og snarveier. Det ser ut til at man nå må ta noen strafferunder for å komme tilbake på kurs.

Omstilling må forankres i organisasjonen og ledes med stødig hånd. Dette tar tid å rigge. Samtidig som det jobbes med en langsiktig omstillingsplan må man drive brannslokking der det er nødvending. Alt kan ikke settes på vent frem til en «master-plan» er klar til å iverksettes. I psykisk helsevern har det brent i lang tid.

Lys i enden av tunnelen?

Gjennom høringen har HN fått inn mange gode innspill til hvordan tjenestene kan organiseres for å få til bedre ressursutnyttelse internt og samarbeid med primærhelsetjenesten. Det synes også å være bred enighet om at landsdelens universitetssykehus må prioriteres fremover.

Det har vært valgt nye styrer i flere av helseforetakene og det kan virke som man mange steder har fått på plass et handlekraftig mannskap. Veien videre ligger kanskje nettopp i å la helseforetakene ta tilbake noe av eierskapet til egen omstilling. For at foretakene skal lykkes med realistiske omstillingsplaner må det imidlertid pekes ut en troverdig kurs av politisk ledelse.

Mye av den nødvendige omstillingen må uansett skje ute i helseforetakene. Kjernen av dagens utfordringer dreier seg om nettopp bemanning og tilgang på fagfolk. Innleie, fristbrudd og overtid er blant de største driverne til negativ økonomisk utvikling. Som tillitsvalgt erfarer jeg at denne erkjennelsen er ny av dato. For bare 2 år siden kranglet man fortsatt i foretakene om hvorvidt det var riktig å styrke kapasiteten ved de samme enhetene som i dag skaper store fristbruddutgifter.

Fagfolkene finnes, men helseforetakene i nord må gjøre seg attraktive som arbeidsplass. Det innebærer å tilby konkurransedyktig lønn og betingelser som bidrar til at folk blir i jobbene sine. Man må identifisere hvor bemanningsutfordringene er størst og hvorfor, og bruke incentiver til å styrke rekrutteringen hit. Det bør jobbes mer målrettet med oppgavedeling innenfor de ulike fagområdene i spesialisthelsetjenesten for å sikre at man utnytter kompetanse best mulig.

Disse tiltakene vil være langt rimeligere enn å omstrukturere hele landsdelens helsetjenester. Det vil også gi bedre pasientbehandling. Dette krever imidlertid en omstilling av personal- og lønnspolitikk - noe som kan være vel så krevende å få til for tungrodde helseforetak.

Ingen oppgitte interessekonflikter