En modernisering av fastlegeordningen – hvorfor nøler vi med AKS?

I lys av at regjeringen har sendt ut et høringsforslag om modernisering av fastlegeordningen, har debatten om hvordan sykepleiere kan bidra mer effektivt i allmennhelsetjenesten fått ny aktualitet. Gjennom nylige nyhetsinnslag vises det til gode eksempler på nye former for oppgavedeling mellom leger og sykepleiere i primærhelsetjenesten. Bergens Tidende beskriver hvordan en sykepleier ved legekontoret i Askvoll kommune fungerer som en brobygger mellom legekontoret og pasientene. Mens en NRK-reportasje viste hvordan spesialistsykepleiere – AKS i Notodden kommune går visitt på omsorgshjem, rekvirerer blodprøver, gjør legemiddelgjennomganger og på et selvstendig grunnlag vurderer pasientens behov for helsehjelp. Alt dette i tett samarbeid med fastlegene. Disse eksemplene viser hvordan sykepleiere med riktig kompetanse kan styrke pasienttilbudet, og avlaste fastleger. De bidrar som viktige samarbeidspartnere i det tverrfaglige allmennhelseteamet rundt pasientene, som uten tvil trenger hele laget.

Det regjeringen gjør her, med å foreslå en statlig finansiering av tverrfaglig samarbeid i allmennhelsetjenesten, mener vi derfor er et veldig positivt grep. Denne typen profesjonsnøytral finansiering finnes allerede i spesialisthelsetjenesten, så veldig kontroversielt bør det ikke være. Likevel skaper det bekymring at det i høringsforslaget ikke legges føringer for kompetansenivået til sykepleiere. Dette vil ha betydning for hvilke ansvarsområder, funksjoner og roller de kan ta i fremtidens helsetjenester. Kanskje kan en økt forståelse for dette bidra til å bryte barrierer i samarbeid på tvers av profesjoner.

«A nurse is a nurse is a nurse» – en misforståelse som hindrer utvikling

En av de største utfordringene for å lykkes med oppgavedeling mellom leger og sykepleiere i primærhelsetjenesten i Norge er den seiglivede oppfatningen om at «a nurse is a nurse is a nurse» – at alle sykepleiere har samme kompetanse og funksjon. Dette stemmer ikke. Det er en vesentlig forskjell på en sykepleier med bachelorgrad, klinisk videreutdanning eller en spesialistsykepleier med masterutdanning og spesialistgodkjenning.

International Council of Nurses (ICN) har definert tre nivåer av sykepleiere:

1. Sykepleier (bachelorutdanning)
2. Spesialsykepleier (tilleggsutdanning, 30–90 studiepoeng)
3. Spesialistsykepleier (AKS) (klinisk mastergrad, spesialistgodkjenning)

I dag har vi en voksende profesjon med avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS). Disse kan ta en langt mer aktiv rolle i pasientbehandlingen enn det man tradisjonelt har sett i den norske primærhelsetjenesten. Dette er erfarne sykepleiere med masterutdanning og spesialistgodkjenning. Likevel holdes de tilbake fra å bruke sin kompetanse fullt ut, da det i Norge mangler både rettigheter og finansieringsordninger. Norge er et lite land, men ser man ut over våre grenser finner man at internasjonalt praktiserer disse spesialistsykepleierne autonomt innenfor sitt kompetanseområde. Dette inkluderer diagnostisering, forskrivning av medisiner og henvisning av pasienter. Forskningen peker på at dette er forsvarlig, at det øker tilgang til helsetjenester og at pasientene er fornøyde.

I Norge får imidlertid AKS ikke bruke sin kompetanse tilsvarende internasjonale anbefalinger. Har vi virkelig råd til det?

Hvorfor moderniseringen av fastlegeordningen burde inkludere AKS

Regjeringens forslag om mer tverrfaglighet i primærhelsetjenesten er riktig vei å gå. Men uten en bevisst strategi for kompetansebruk risikerer vi å videreføre en utdatert modell der sykepleiere kun arbeider på delegasjon og fungerer som legens assistenter. Fremtidens helsetjenester møter utfordringer på løpende bånd med ressurstilgang og mangel på personell. Vi skylder pasientene å utnytte kapasiteten vi har. Her kan AKS spille en viktig rolle som selvstendig helsepersonell i samarbeid med fastlegen.

Et eksempel på hva som er mulig, ser vi i Notodden kommune, hvor AKS allerede har overtatt oppgaver som tidligere kun ble utført av leger. Dette har avlastet fastlegene betydelig, men kunne aldri vært gjort av en sykepleier uten spesialistutdanning. Hvis vi ikke anerkjenner denne kompetansen, og gir AKS en selvstendig rolle, vil vi fortsette å sløse med ressursene.

En av de mest begrensende faktorene i dag er at AKS ikke har forskrivningsrett for medisiner. Det betyr at selv om en AKS i legenær praksis har vurdert, diagnostisert og planlagt behandling for en pasient, må en lege likevel signere på en resept. Dette er en unødvendig flaskehals som koster tid, penger og kapasitet. Det kan også forsinke nødvendig behandling. Det betyr ikke at AKS skal arbeide isolert eller erstatte leger, men at de må få muligheten til å bruke sin kompetanse mer effektivt. Selvsagt innenfor forsvarlighetskravet, det sier seg selv.

Skal fastlegeordningen vare i minst 25 år til, må vi sørge for at helsepersonell brukes riktig. Da må vi fordele oppgavene bedre. AKS kan håndtere mange av de oppgavene som i dag overbelaster fastlegene, slik kan legene bruke tiden på de mest komplekse tilfellene. Regjeringen har nå en unik mulighet til å modernisere fastlegeordningen på en bærekraftig måte. Å ikke inkludere AKS i reformen vil være å ignorere et internasjonalt anerkjent bidrag som en del av løsningen på fastlegekrisen. Norge har allerede kompetente AKS klare til å ta ansvar, men de trenger nødvendige verktøy, rettigheter og anerkjennelse. Nå er tiden inne for å gi AKS en definert rolle i helsetjenesten – med tydelige ansvarsområder og fullmakter som samsvarer med deres kompetanse.

Ingen oppgitte interessekonflikter 

Ny fastlegeforskrift på høring

Skal bidra til at flere bruker KI mer