BerGenBio med fase 1/2-resultater på ASCO

Abstraktet konkluderer med at bruken av bemcentinib i kombinasjon med erlotinib både er gjennomførbart og tolerabelt for pasienter med ikke-småcellet lungekreft. Fordeler med behandlingen ble observert hos en andel av pasientene som enten hadde hatt sykdomsprogresjon mens de ble behandlet med en EGFR-hemmer, eller fikk behandling med erlotinib samtidig som de var i remisjon i førstelinje.

«Ytterligere studier med bemcentinib + EGFR-hemmer trengs for å utforske de potensielle fordelene av denne kombinasjonen», konkluderes det med i abstraktet.

Bemcentinib er en såkalt AXL-kinasehemmer. AXL, en tyrosin kinasereseptor, er overuttrykt i mange krefttyper, og har blitt identifisert som en markør for dårlige prognoser innen ikke-småcellet lungekreft. Overuttrykk av AXL er implisert i utviklingen av resistens mot EGFR-hemmere, inkludert erlotinib og osimertinib. AXL-hemming ved bruk av bemcentinib, som er en «first in class», oral, selektiv og potent AXL-kinasehemmer, har stanset resistens til EGFR-hemmere in vivo. Bemcentinib evalueres for tiden som monoterapi og i kombinasjon med EGFR-hemmere, sjekkpunkthemmere og kjemoterapi på tvers av flere fase 2-studier.

Evaluerte monoterapi og kombobehandling
Ifølge abstraktet, som ASCO publiserte tidligere i mai, ble fase 1 av studien designet for å få bekreftet sikkerhet og tolerabilitet ved monoterapeutisk bruk av bemcentinib i pasienter med ikke-småcellet lungekreft (arm A). I tillegg ble sikkerhet og tolerabilitet ved behandling med bemcentinib i kombinasjon med erlotinib evaluert, i pasienter som tidligere hadde hatt sykdomsprogresjon mens de kun ble behandlet med erlotinib.

Fase 2 inkluderte pasienter som hadde hatt sykdomsprogresjon mens de ble behandlet med en godkjent EGFR-hemmer (arm B), eller som responderte på eller var stabile under behandling med erlotinib i førstelinje-setting (arm C). Disse pasientene ble behandlet med bemcentinib 200mg og erlotinib 150mg, og studien evaluerte kombinasjonsbehandlingens sikkerhet og effekt, samt reversering eller forebygging av resistens til EGFR-hemming i disse to gruppene, respektivt.

Median eksponeringstid til bemcentinib var 63 dager (gjennomsnittlig 200 dager, rekkevidde fra 2-1175 dager). Behandlingen var ifølge abstraktet godt tolerert. Vanlige behandlingsrelaterte bivirkninger var diaré (70 prosent, 20 prosent grad 3), kvalme (50 prosent, 0 prosent grad 3), forlenget QT-tid (35 prosent, 3 prosent grad 3), oppkast (35 prosent, 0 prosent grad 3) og utmattelse (25 prosent, 5 prosent grad 3). Det ble rapportert om et ikke-relatert tilfelle av grad 4-bivirkning, og ingen av grad 5.

Oppnådde tumorreduksjon
I den innledende studiearmen (inkluderte fem kvinner, median alder 61 år), oppnådde to av åtte pasienter stabil sykdom i cirka ett år. Én pasient i denne studiearmen oppnådde 19 prosent tumorreduksjon. I studiearm A (inkluderte fem kvinner, median alder 58 år) oppnådde én av åtte pasienter 38 prosent tumorreduksjon, med behandlingsvarighet på to år frem til sykdomsprogresjon. Ytterligere fem pasienter rapporterte om stabil sykdom.

I studiearm B (inkluderte 7 kvinner, median alder 63 år) hadde 11 pasienter fått median én tidligere behandling med kjemoterapi og median to tidligere behandlinger med EGFR-hemmer. Én pasient oppnådde delvis respons (mann 51 år) og én pasient oppnådde stabil sykdom (kvinne 62 år) av kombinasjonsbehandlingen. Varighet på behandlingen var henholdsvis ett år og seks måneder. Ingen av disse pasientene hadde EGFR T790-mutasjon. Median progresjonsfri overlevelse var 1,4 måneder.

I studiearm C (10 kvinner, median alder 66 år) ble 13 pasienter innrullert. 11 av 13 pasienter var evaluerbare for effekt. Én delvis respons ble rapportert (mann 58 år) med 47 prosent tumorreduksjon. Varighet på behandlingen var 315 dager. Ni andre pasienter oppnådde stabil sykdom, inkludert fire pasienter (tre kvinner, én mann, 64-71 år) som fortsatte i studien fra 772 dager til 1008 dager. Median progresjonsfri overlevelse er for tiden 12, 2 måneder.