Målrettet behandling mot arvelig brystkreft: – Veldig oppløftende resultater

Funn fra OlympiA-studien ble sent torsdag publisert i det prestisjefylte tidsskriftet New England Journal of Medicine. Publiseringen kommer samtidig med oppstarten av den store amerikanske kreftkonferansen ASCO som i år avholdes digitalt. 

Resultatene fremhever behovet for gentesting for såkalte BRCA-mutasjoner for pasienter som er diagnostisert med høyrisiko-brystkreft på et tidlig stadium, sier ASCO-president Lori J. Pierce i en pressemelding.

Hans Petter Eikesdal, overlege ved Kreftavdelingen på Haukeland universitetssjukehus og professor ved Universitetet i Bergen, mener dataene som nå legges frem er av stor interesse.

– Dette er meget interessante data som vil bety en betydelig endring i behandlingsopplegget for denne pasientgruppen.

Unge pasienter

BRCA-mutasjoner er genfeil som kan foreligge enten isolert i pasientens kreftsvulst, eller i alle kroppens celler, inkludert kreftsvulsten. 

Pasientene i OlympiA-studien har kimcelle BRCA1- eller BRCA2-mutasjoner og høyrisiko brystkreft. Denne typen BRCA-mutasjoner er den vanligste årsaken til arvelig brystkreft.

Det er ikke kartlagt hvor mange som har kimcelle BRCA-mutasjoner blant dem som er operert for høyrisiko brystkreft, men det antas at det utgjør to til tre prosent av alle brystkreft-pasienter i Norge.

– Dette er en liten pasientgruppe, men ettersom dette er en arvelig type brystkreft, er pasientene ofte unge kvinner og mødre. Hvis de får metastatisk sykdom og dør, så er det mange tapte menneskeår, og ofte barn som mister sine mødre i en ung og sårbar alder, sier Eikesdal.

– Pasienter med BRCA-mutasjoner har ofte såkalt trippel-negativ brystkreft. Denne gruppen har en spesielt dårlig prognose med dagens behandling, som først og fremst består av cellegift. Derfor er det behov for nye innovative behandlingsmetoder for å prøve å øke overlevelsen, og her er PARP-hemmere et viktig tilskudd for dem med BRCA-mutasjoner.

Bedre enn placebo

Studien er en dobbel-blindet, randomisert fase 3-studie med over 1800 pasienter. Pasientene var operert for enten hormonfølsom, HER2-negativ eller trippel-negativ brystkreft.

Behandling med legemiddelet olaparib (Lynparza) i ett år etter at pasientene har gjennomgått standardbehandling med kjemoterapi, kirurgi og stråling, er sammenlignet med placebo.

For gruppen som fikk den målrettede behandlingen, var estimert invasive disease-free survival (IDFS) og estimert distant disease-free survival (DDFS) etter tre år signifikant bedre enn for placebo-gruppen.

– Dette er veldig oppløftende resultater. Vi setter ofte grensen for det som regnes som en viktig, ny behandling på fem prosent. Her er vi godt over de fem prosentene i overlevelsesgevinst, sier Eikesdal.

– Vi ser at vedrørende sykdomsfri overlevelse uten fjernmetastaser, så var gevinsten av olaparib på rundt syv prosent, mens for sykdomsfri overlevelse – inkludert både lokale tilbakefall og fjernmetastaser – var gevinsten på nærmere ni prosent.

Tidlige funn

Funnene som nå publiseres kommer fra en interim-analyse fra den pågående studien. Den viser ikke en statistisk signifikant forskjell på totaloverlevelsen for pasientene så langt. Det er ikke overraskende på grunn av den korte observasjonstiden, understreker Eikesdal.

– Vi vil selvfølgelig ha mer sikkerhet når det har gått lengre tid. Ved trippelnegativ-brystkreft, kommer tilbakefall ofte i de første to årene etter operasjon, så det er oppløftende med så gode resultater så tidlig.

– Ved hormonfølsom brystkreft, kan tilbakefall komme sent og opptil 20 år etter. For denne gruppen er det viktig å ha lengre oppfølgingstid for å se om det er forskjeller i overlevelse som holder seg.

Studien er også positiv med tanke på bivirkninger, mener Eikesdal.

– Det er få bivirkninger ved behandlingen sammenlignet med cellegift. Vi ser at det er noe benmargspåvirkning, men ikke alvorlige komplikasjoner. Dette stemmer også med våre erfaringer fra PETREMAC-studien vi har hatt i Norge. Pasientene tåler denne behandlingen bedre enn cellegift, og vi erfarte at mange klarer å være i jobb under PARP-hemmer-behandling.

Bekymret for reparasjonsstans

Et stort spørsmål forskere og leger har stilt seg når det gjelder bruken av såkalte PARP-hemmere, er om legemidlene kan ha ukjente negative følger som fører til at pasientene faktisk blir mer sårbare for å få kreft.

– PARP-hemmernes virkemåte er å hemme reparasjon av genfeil i kreftsvulstene. Vi har vært bekymret for om de også kan hindre reparasjon av genfeil i normale celler i kroppen vår – og dermed føre til nye kreftsvulster andre steder. Det vil si at «vinningen går opp i spinningen», forklarer Eikesdal.

– Men vi ser ikke tegn til det i denne foreløpige rapporten. Det er også noe de oppgir at de har sett spesielt etter.

– Dette er snakk om adjuvant behandling – jeg ser at du tidligere har kalt det «for sikkerhets skyld-behandling». Det vil si at det er ikke sikkert at pasienter vil få tilbakefall, selv uten standard adjuvant behandling. Hvilke følger får dette for vurderingen av eventuell ytterligere adjuvant behandling med PARP-hemmer?

– Det betyr at det er viktig å få avklart at behandlingen ikke gir økt risiko for andre sykdommer, men som sagt har vi ikke sett tegn til det så langt. Det er også slik at man her har valgt ut pasienter med høyrisiko-sykdom, det vil si stor risiko for tilbakefall. Det er dem vi må regne med at har størst gevinst av adjuvant behandling.

– Eller for å si det på en annen måte; du har større potensiell gevinst av å bruke hjelm om du sitter på en hissig hingst som vil kaste deg av enn om du sitter på et dovent esel.

Studieresultatene fra OlympiA-studien legges frem i plenary session på ASCO på søndag. 

Studien er finansiert av National Cancer Institute og AstraZeneca, som står bak legemiddelet olaparib. Hans Petter Eikesdal opplyser at han har mottatt forskningsstøtte fra AstraZeneca til PETREMAC-studien hvor legemiddelet olaparib ble benyttet, samt sittet i advisory boards og holdt foredrag for AstraZeneca.