Prognosetap etter Norwait-studien

Innlegg: Anne-Mette Gulaker, fungerende direktør i Norsk pasientskadeerstatning (NPE)

JEG VISER TIL innlegget «Behov for mer og bedre klinisk kreftforskning på mage- og tarmkreft» i Dagens Medisin, skrevet av Kjetil Søreide og Tom Mala. Der uttrykker forfatterne bekymring for tilliten til forskning hos pasienter i Norge etter Norwait-studien. De beklager overfor pasientene, og de er bekymret for deres ve og vel.

Denne bekymringen deler jeg, og det er bra å se at forskningsmiljøene tar dette på alvor.

PROGNOSETAP – OG ERSTATNING. Jeg er imidlertid uenig i utsagnet om at «man kan få inntrykk av at pasienter som er inkludert i studien, har lidd et stort prognosetap. Dette er foreløpig ikke dokumentert, og kan kun stadfestes ved kliniske data.»

Syv pasienter har fått erstatning, fem av dem har hatt prognosetap. Så langt har ni pasienter søkt om erstatning i Norsk pasientskadeerstatning (NPE) etter Norwait-studien. Vi ser ikke bort fra at det kan komme flere. Alle de ni sakene gjelder pasienter ved Haukeland universitetssjukehus. Syv av pasientene har fått utredet saken sin, og de har fått medhold i søknaden om erstatning. I fem av de syv sakene har vi konkludert med prognosetap, og pasientene har vært utsatt for en alvorlig psykisk belastning. I to av sakene har vi gitt erstatning for andre forhold som skyldes svikt.

Se også: Vi støtter prosjektlederen i Norwait-prosjektet

MANGELFULL UNDERSØKELSE. I to av sakene, foreløpig, ble resultatet katastrofalt: Kreften spredte seg fra endetarmen til lunger og lymfe. Vedkommende har nå uhelbredelig kreft. Risikoen for spredning økte på grunn av forsinket behandling. Dette skjedde i «vente- og se-perioden». Da var svulsten fortsatt til stede. Pasienten fikk åpenbart dårligere prognose som følge av forsinkelsen. I en annen sak døde pasienten, av samme årsak.

Felles for medholdsakene er mangelfull undersøkelse før pasientene ble inkludert i studien. Det er en svikt at det ikke ble brukt fleksibelt skop i endetarmen, noe som gir skarpere bilder og mulighet for fotodokumentasjon.

I noen saker ble pasientene innlemmet i studien på tross av at fysisk undersøkelse viste gjenværende sår og svulstvev.

UHELDIGE KONSEKVENSER. Bruddene på studieprotokollen ved Haukeland har også fått alvorlige konsekvenser for fremtidige pasienter. «Vente og se»-tilbudet er nå borte. Hadde det vært større åpenhet rundt feil som skjedde, og dersom studien var blitt gjennomgått etter et år, slik protokollen tilsier, kunne det kanskje ha vært reddet.

«Vente og se»-behandlingen er så langt ikke standardbehandling i Norge. Den er bare anbefalt i kliniske studier. Pasienter som kjenner til muligheten for å unngå operasjon, kan selv be om det. Men de færreste vet om dette – og gjør det.

BEKLAGELIG. Nå når studien er borte, vil dette medføre et unødvendig stort inngrep for dem som har full tilbakegang av svulsten etter stråling. De fleste kommer til å ende opp med å få fjernet endetarmen – og ha permanent utlagt tarm med pose på magen.

Dette synes jeg er beklagelig.

Ingen oppgitte interessekonflikter