Monopol gir ansvar

Kronikk: Anne-Karin Rime, president i Legeforeningen 

SE FOR DEG følgende: En pasient med en alvorlig sykdom får kunnskap om et godkjent legemiddel som kan hjelpe – det gjør hen ikke frisk, men hen kan leve bedre og lenger med sykdommen. Legemiddelet er for dyrt til at den offentlige helsetjenesten prioriterer å dekke kostnadene. Pasienten bruker tid på å samle penger til å kjøpe pillene hen skal ta hjemme. Når finansieringen er på plass, er det kun ett hinder igjen; selve resepten for å få kjøpe medisinen på apoteket. Men der stanser det. Legen får ikke lov til å skrive ut denne resepten.

Begrunnelsen er at sykehuset ikke skal betale for denne medisinen, og da kan leger ansatt på sykehuset heller ikke skrive ut resept på den.

PROBLEMATIKKEN. En slik situasjon førte til et skriftlig spørsmål i Stortinget til helseminister Ingvild Kjerkol. Sykdommen var cystisk fibrose, og legemiddelet het Kaftrio. Statsråden forklarte da at all behandling sykehuset tilbyr, må de også betale for. En lege ansatt på sykehuset kunne ikke skrive ut resept på noe som de ikke også betalte for. Da Kaftrio ikke var godkjent for H-resepter, altså som et sykehus-finansiert legemiddel, kunne det heller ikke skrives ut av en sykehuslege på alminnelig hvit resept.

Men for å kunne skrive ut resept på Kaftrio, må man være spesialist med særlig erfaring med cystisk fibrose. Få leger har slik erfaring, og disse få finnes etter det opplyste bare i offentlige sykehus. For Kaftrio er problemet nå løst ved at legemiddelet ble godkjent til bruk i norske sykehus.

Fagmiljøene forteller oss at det bare er et tidsspørsmål før denne problemstillingen kommer til å dukke opp igjen for andre sykdommer og legemidler.

I utgangspunktet er formålet velment. Behandling ved norske sykehus skal være gratis, og alle pasienter skal få likeverdige tjenester, uavhengig av lommeboken. Likevel er det forhold ved denne saken som kan anses som problematiske, både juridisk, etisk og politisk.

FORSVARLIGHETSKRAVET. Sykehuset har styringsrett over sine ansatte, og kan som utgangspunkt kreve at legene forholder seg til listene over hvilke medisiner som skal tilbys i den offentlige helsetjenesten. Styringsretten må vike der den kommer i konflikt med legens plikt til forsvarlig pasientbehandling eller menneskerettslige forpliktelser av grunnlovs rang. Om forsvarlighetskravet brytes i en situasjon der det er snakk om legemidler som på grunn av kostnad ikke tas i bruk i den norske helsetjenesten, er sjelden en aktuell problemstilling. Likevel skal hver enkelt pasient vurderes individuelt, og i lys av stadig større innslag av presisjonsmedisin kan ikke dette utelukkes.

Menneskerettslig har Norge forpliktet seg til å anerkjenne retten – for enhver – til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Dette henger dårlig sammen med et system der man nekter leger å skrive ut resept til en pasient som vil ha god nytte av medisinen.

MONOPOLSITUASJONEN. Sykehusene håndterer situasjonen som om de opererer i et vakuum, og forholder seg ikke til realiteten om at de administrerer et monopol.

Dette gjør heller ikke helseministeren i sitt svar til Stortinget. Hun argumenterer først med at alle leger kan rekvirere ethvert legemiddel, og peker så på mulighetene som ligger i det private helsemarkedet. Monopolsituasjonen kommer på spissen der kun leger med en særlig spesialisering og erfaring kan skrive ut medisinen.

I Felleskatalogen står det om Kaftrio at legemiddelet «..skal kun forskrives av lege med erfaring i behandling av cystisk fibrose». Så det kan altså ikke skrives ut av alle leger, tvert imot er det svært få som kvalifiserer. Og disse legene jobber i offentlige norske sykehus.

LEGEETIKKEN. Det helt grunnleggende i legenes etiske regler er at «legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse, og friske til å bevare den». Denne etiske forpliktelsen overfor hver pasient ligger i ryggraden til legene. Også lovverkets krav om faglig forsvarlighet i alt legene gjør, bidrar til den følelsen av plikt og ansvar overfor den enkelte pasient.

Utgangspunktet for lovfestede pasientrettigheter er at disse skal definere gulvet; nivået som all behandling skal være over. Når det samme regelverket brukes til å bli en hindring for tilgang til egenfinansiert helsehjelp, utfordres både prinsippene bak lovgivningen, legeetikken og helsepolitikken.

TILPASSINGEN. Vi kan ikke lukke øynene for at utviklingen går i retning av stadig mer persontilpasset medisin. Dette gir fantastiske muligheter, men også en rekke dilemmaer og nye prioriteringsutfordringer.

Skal vi beholde en sterk offentlig helsetjeneste som har pasientenes tillit, og som blir en foretrukket arbeidsplass for de gode hodene, må virkemiddelbruken tilpasses en ny virkelighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter