Hvor ble det av regjeringens satsing på rusomsorg?

Kronikk: Marte Laurence Fremstad, student ved Oslo kommunale ruspoliklinikk

STORE KUTT i budsjettene, reduksjon av tilbud om både ambulante/polikliniske og døgnplasser – kombinert med avviklingen av Fritt behandlingsvalg, skaper sykere pasienter med færre valgmuligheter. For noen er det ingen valgmuligheter i det hele tatt.

Hva skjedde egentlig med regjeringens satsing på rusomsorg og psykisk helsevern? Og hva skjer med pasientgruppen når man på grunn av ressursmangel må prioritere hvem som skal få nødvendig helsehjelp?

FINE ORD. Med innføringen av rusreformen i 2004 fikk rusavhengige endelig lovfestede pasientrettigheter, på samme måte som andre pasientgrupper. Ved somatiske akuttilstander får ruspasienter nå akutt hjelp, men dette er dessverre ikke tilfellet ved rusrelaterte kriser som ikke faller innenfor somatikken.

I 2021 kom det frem at psykisk helse- og rusfeltet var blant regjeringens viktigste satsingsområder. Regjeringen kom med lovord som at den ville styrke og utvikle innsatsen ovenfor mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske helse- og rusproblemer. Fine ord, som dessverre ser ut til å kun forbli akkurat det.

SENDES UT I USIKKERHET. Regjeringens kamp mot private aktører trumfer god behandling. Regjeringen har varslet at Fritt behandlingsvalg skal avvikles fra nyttår. Ordningen ble innført i 2015 og hadde som hovedmål å redusere ventetid for pasienter, øke valgfriheten for pasienter og gjøre sykehus mer effektive. Ordningen gir pasienter muligheten til å velge mellom behandling på offentlige sykehus, og ved private, ofte mer tilrettelagte behandlingssteder – på statens regning. Mange av dem som benytter seg av ordningen, er mennesker med samtidig alvorlige rusmiddelproblemer og psykiske lidelser (ROP-pasienter).

Med denne ordningen har ventetiden for rusbehandling gått ned og behandlingstilbud økt. Tilbud har blitt tilgjengelig for alle, uavhengig av pasientens økonomi. Men avviklingen av denne ordningen fører til stor usikkerhet blant både pasienter, pårørende og behandlere.

FEIL FOKUS. Et argument mot Fritt behandlingsvalg er at ordningen trekker store midler ut av de offentlige sykehusene, og at det er lettere for useriøse private aktører å driftes. På den andre siden har ordningen skapt et mangfold i behandlingstilbud og avlastning for helsevesenet generelt, ikke kun innenfor rusomsorgen. Private aktører som kan tilby alternative tilnærminger og behandlingsmetoder, vil ved avviklingen av Fritt behandlingsvalg falle utenfor.

Fokuset burde være på hvordan man kan luke ut useriøse private aktører samtidig sette pasienten først ved å beholde Fritt behandlingsvalg og de gode private aktørene. Etterspørselen – og behovet av mangfoldig behandlingstilbud – vil ikke endres selv om ordningen endres. Og mangfoldet av behandlingstilbud forsvinner når de private aktørene legges ned.

USTABILITET. ROP-pasienter er en pasientgruppe som har behov for god tid, stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Rusfeltet, som det er i dag, gir både pasienter og ansatte det motsatte.

Det er ikke bare avviklingen av Fritt behandlingsvalg som påvirker rusomsorgen. Rusomsorgen er sårbar og presset, både på grunn av ressursmangel, økt tjenestebehov og politikk. I dag er feltet allerede preget av lange ventetider, utrygge overganger og sviktende ettervern. 

Behandlingstilbud stenges på grunn av økonomi eller endres av uforståelige grunner. Ved å endre behandlingstilbud som fungerer, gjør man dem ikke automatisk bedre. For noen pasienter fører det bare til at de fratas noe som ga bedring. For andre pasienter fører det til at de ikke lenger har et tilbud å benytte seg av. Man sitter igjen med tilbud hvor muligheten for tilfriskning er lav: Pasienter som i aller høyeste grad har behov for stabilitet, kan ikke engang lene seg på et stabilt behandlingstilbud.

SKREMMENDE VIRKELIGHET. Det er ikke bare pasientgruppen som påvirkes. Vi må ikke glemme pårørende og alle de dedikerte fagpersonene som splittes, og som ikke får muligheten til å yte sitt beste. Feltet er uoversiktlig selv for dem som jobber i det. I tillegg er det store variasjoner i organisering og gjennomføring av tjenestene.

Mitt inntrykk er at regjeringen og helseforetakenes styrer dessverre ikke er ydmyke nok til å lytte til sine egne fagfolk og pasientgruppen som berøres av tiltakene. De kompliserer et felt de helt tydelig ikke har god nok kunnskap om. Istedenfor å lytte til fagpersoner og brukere, later det til at de endrer og omorganiserer i blinde.

Det er skremmende når kortsiktig økonomisk gevinst har større betydning enn faglige argumenter og menneskeliv.

Ingen oppgitte interessekonflikter