Velferdsstaten er din helseforsikring

Vi trenger en sterk offentlig helsetjeneste som fortsatt sikrer at velferdsstaten er vår alles helseforsikring.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Ingvild Vatten Alsnes

Innlegg: Ingvild Vatten Alsnes, fastlege, spesialist i allmennmedisin og styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin
Marte Kvittum Tangen, spesialist i allmennmedisin og leder av Norsk forening for allmennmedisin

Marte Kvittum Tangen

VELFERDSSTATEN SOM forsikringssystem er en god ide: Alle betaler inn, og de som har behov, henter ut. Når forsikringssystemet flyttes til private selskap, får vi et markedsstyrt fokus på profitt. I stedet for en kollektiv avtale blir avtalen individualisert. Helserisiko blir altså vurdert individuelt, fremfor gruppebasert.

Dette er diskriminerende og øker sosiale forskjeller. Pasienter som blir syke, opplever stigmatisering, og noen sykdommer oppleves mer belastende enn andre.

MARKANT ØKNING. I dag har 700.000 nordmenn, eller én av fire i arbeidsstokken, privat helseforsikring, og de fleste får dette betalt av sin arbeidsgiver. Dette er en markant økning fra 2006, da tallet var 84.000. I tillegg til dette har 640.000 barn helseforsikring, noe som utgjør mer enn halvparten av alle under 18 år i Norge.

Heldigvis har vi fortsatt en sterk velferdsstat i Norge, slik at private helseforsikringer burde være overflødige

Når barn blir voksne, krever ikke forsikringsselskapene ny helseattest. Dette kan være et godt salgsargument for å starte forsikringskarrieren tidlig, selv om det koster. For skulle du være uheldig og bli syk, kan dette være en stopper for fremtidig helseforsikring. Utgjør du en for stor økonomisk risiko for forsikringsselskapet, får du nemlig avslag.

FORSIKRINGSFRYKT? Dette er en farlig trend. Det kan føre til forsikringsfrykt. Det kan innebære at de pasientene som trenger det mest, unnlater å oppsøke helsevesenet, i fare for å få en diagnose som hindrer dem i å tegne helseforsikring i fremtiden. Å motta helsehjelp, kan altså bli kontraproduktivt for fremtidig helsehjelp.

Heldigvis har vi fortsatt en sterk velferdsstat i Norge, slik at private helseforsikringer burde være overflødig. Imidlertid er det økende fattigdom og inntektsulikhet i Norge. Samtidig vet vi at land med små lønnsforskjeller tenderer mot å ha de sterkeste og mest omfattende velferdsstatene. Stor inntektsulikhet i samfunnet gir dårligere folkehelse, mens små inntektsforskjeller er bra for folkehelsen.

KONSEKVENSER. Mens private helseforsikringer på grunn av forsikringsfrykt kan føre til underdiagnostisering og underbehandling, er det enda mer utbredt at helseforsikringer fører til overdiagnostisering og overbehandling. Private helseforsikringer lager et marked for såkalte tilbudssensitive tjenester. Pasienter vil ha MR fordi de kan, og de vil til psykolog fordi de har mulighet – ikke fordi det verken er den mest effektive eller mest optimale utredningen eller behandlingen.

Tall fra et helsevesen som i stor grad baserer seg på helseforsikringer, nemlig USA, viser at 15 prosent av helsekronene brukes på effektiv og nødvendig utredning, mens 60 prosent brukes på tilbudssensitiv aktivitet uten sikker helseeffekt.

KONTINUITET. Motsatsen til privat helseforsikring er det offentlige helsevesenet, og med dette fastlegeordningen. Den er behovsstyrt, og det er universell tilgang uavhengig av inntekt og utdanning.

En stor fordel for fastlegen er kjennskap til tidligere sykehistorie. Dette kan motvirke at de ressurssterke argumenterer seg til utvidede undersøkelser som er unødvendig, samtidig som de som er mindre ressurssterke, blir sett og får økt oppmerksomhet.

Pasienter som har hatt den samme fastlegen i 15 år eller mer, har 25 prosent lavere risiko for å dø – sammenlignet med pasienter som har hatt samme fastlege i under ett år. Dette bekrefter viktigheten av et langvarig lege-/pasientforhold.

RETTFERDIGHET? Fastlegeordningen er under press og har vært det lenge. En oppgave som kunne ha vært flyttet fra fastlegenes bord, er vurdering av bruk av privat helseforsikring. Forsikringsselskapene kunne i større grad ha ansatt egne leger. Selvfølgelig skal fastlegen fortsatt gi god diagnostikk og vurdering til de pasientene som har behov basert på lik tilgang for alle.

Private helseforsikringer skaper forventninger og til dels falske forhåpninger. Stikkord for velferdsstaten er tillit, sosial identifikasjon og rettferdighet. Dette kan vanskelig overføres til forsikringsbransjen. Å kynisk stille seg fremst i køen fordi en har råd til privat helseforsikring, bryter sterkt med rettferdighetsprinsippet om likhet for alle.

VEKST I ULIKHET. Når lett tilgjengelighet i tillegg skaper et behov – tilbudssensitive tjenester uten reell helsegevinst for samfunnet, og muligens tapper det offentlige helsevesenet for personell – som allerede er en mangelvare, kan privat helseforsikring knapt fremsnakkes.

Privat helseforsikring forsterker ulikhet. Tilgang på fastleger er en kompensasjonsmekanisme mot sosial ulikhet. Vi trenger en sterk offentlig helsetjeneste som fortsatt sikrer at velferdsstaten er vår alles helseforsikring.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS