På tide å sette opp farten for informasjonsdelingen

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Robert Steen (Ap), byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo kommune

BLANT DE ULIKE aktørene i norsk helsevesen er det bred enighet om ambisjonene i «Én innbygger – en journal».

Hvorfor tar det da så lang tid å få fart på samhandlingen mellom tjenestenivåene i helsesektoren? Er det vilje – eller evne – vi mangler for å skalere de gode løsningene?

MAGIEN. Da piloten på dokumentdeling fra Oslo Universitetssykehus til kommunal legevakt og sykehjem startet i Oslo for noen år siden, var ambisjonen om at nødvendig deling på tvers av statlige og kommunale aktører endelig skulle komme på plass. Da ble det rigget som en begrenset pilot med et fåtall ansatte, slik at vi kunne lære og høste erfaringer før oppskalering til alle.

Nå, over to år senere, holder vi fortsatt på å diskutere hvordan en felles tillitsmodell for informasjonsdeling av pasientopplysninger i helse kan se ut for at løsningen kan tas i bruk av flere. Jeg hører at det blant ansatte ved legevakten snakkes om et ønske om å «få låne magien» fra dem som har deltatt i piloten. Alle erfaringer tilsier at løsningene som ble testet i nevnte pilot, er både nyttige og etterspurte.

FORTOLKNINGENE. En tillitsmodell alene løser ikke alt. Selv om aktørene i helse- og omsorgssektoren nå skulle bli enige om en felles tillitsmodell for deling av pasientinformasjon mellom sykehus og kommune, vil det ta tid før modellen og de praktiske løsningene som da blir mulige kan skaleres opp. Det forutsetter systemutvikling i kommunen, staten, hos sykehus og hos leverandører. Og løsninger må testes igjen før de kan tas i bruk. Dette vil trolig ta minimum seks måneder, og sannsynligvis lengre tid.

Sett fra Oslo kommunes side handler dette om at staten tolker dagens regelverk for strengt. Uavhengig av synspunkt på den særskilte jussen her, er det åpenbart en utfordring at vi stopper opp for ofte og for lenge i ulike fortolkninger av loven.

ENDRINGSTAKTEN. Det er et faktum at å etablere felles forståelse, er svært tidkrevende. Konsekvensen er lav endringsevne. Dette taper både pasienter, ansatte og vi som storsamfunn på. Det er åpenbart at vi med mer effektiv informasjonsdeling mellom statlige og kommunale helsetjenester kan gi bedre og mer effektiv hjelp til dem som trenger det.

Vi må snu oss raskere for å henge med. Moderne digitaliseringsprosjekter krever en raskere endringstakt enn vi har vist så langt. Tradisjonelt tar det rundt 18 måneder å iverksette endringer i en forskrift. En lovendring tar ofte flere år. Dette er en klar utfordring når vi vet hvor raskt teknologien utvikler seg.

PROBLEMSKYVINGEN. Konsekvensen blir at vi ikke kan vente så lenge, og resultatet er gjerne at det velges sub-optimale løsninger innenfor gjeldende regelverk. Dette gjør at vi kommer i gang, men problemene forsvinner ikke. De skyves bare på – og møter en kraftig motbakke når vi vil gjøre løsningene tilgjengelig for større grupper.

Pasientene blir skadelidende – og vi klarer ikke å svare på innbyggernes forventninger til en moderne offentlig sektor i en stadig mer digital hverdag.

Vi må komme bort ifra at det skal flikkes på eksisterende forskrifter for hvert nye informasjonselement vi ønsker å dele. Løsningen må være at deling av pasientinformasjon reguleres uavhengig av teknisk løsning.

FELLES EIERSKAP! Vi må se med kritisk blikk på hvorfor mange gode løsninger trekker så langt ut i tid før de blir rullet ut i stor skala. Jeg tror svaret ligger i to grep. For det første må vi øke tverrfagligheten i arbeidet med å løse utfordringene. Fortsatt er for mye preget av at de som kjenner system og teknologi, jobber for seg. De som kjenner tjenestebehovene, jobber for seg – og juristene sitter for seg.

Vi trenger å etablere et felles eierskap til løsningen for informasjonsdeling. Det er en forutsetning at felles tillit legges til grunn ved tolkning av regelverket mellom de som skal dele pasientopplysninger.

GYLLEN MULIGHET. For det andre må vi fokusere behovet vi skal møte når vi iverksetter tolkninger og regelverksendringer. Tiden er moden for en større gjennomgang av helselovgivningen. Slik kan vi få et regelverk som er tilpasset fremtiden. Et regelverk som legger til rette for at vi kan ha økt fart for utviklingen vår.

Her har helseministeren en gyllen mulighet til å vise ledelse og sette retning for fremtidens helse- og omsorgstjenester. En retning som utnytter mulighetene teknologien gir og bidrar til den endringen vi så sårt trenger. Dette er både pasienter og ansatte helt avhengige av.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 15-utgaven