Gi de pårørende den anerkjennelsen de fortjener!

Kronikk: Malin Stensønes, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening
Karin Tuvmarken, rådgiver i Norske Kvinners Sanitetsforening

DE FLESTE AV oss kommer i løpet av livet til å oppleve at vi er avhengig av pårørende –eller selv er pårørende. Som samfunn er vi tjent med å holde pårørende friske. Dette kan vi oppnå gjennom å ruste opp et lavterskeltilbud som står klart for å bistå når krisen rammer.

Det er for eksempel god samfunnsøkonomi å hjelpe barn som vokser opp i familier med psykiske utfordringer: Vi vet at disse barna er mer utsatt for både å falle ut av skolen – og senere få en ustabil tilknytning til arbeidslivet.

ANSVARET. Veiledningssentrene for pårørende drives av Sanitetskvinnene og er et supplement til det offentlige. Vi har en lang og stolt historie som innovativ aktør innen helse- og omsorgsfeltet, og vi tilbyr et lavterskeltilbud for alle pårørende til personer med rusmiddellidelser og psykisk sykdom. Veiledningssentrene utgjør en viktig funksjon i lokalsamfunn over hele landet – fra Alta i nord til Kristiansand i sør.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten sitter i dag med hovedansvaret for å sikre at denne gruppen av pårørende får et tilbud som en del av behandlingen av den syke. Dessverre mangler det ressurser. Parallelt har vi en sterk økning i pågangen til våre sentre, en tredobling på syv år. Våre 18 ansatte har i gjennomsnitt fire samtaler med pårørende hver eneste dag.

FORUTSIGBARHETEN. Mangel på tilbud til pårørende er kostbart for samfunnet. Vi har derfor spilt inn til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at en fast post på statsbudsjettet vil muliggjøre et forutsigbart lavterskeltilbud til flere pårørende som trenger det. Den samfunnsmessige kostnaden kan bli mye større på sikt om et slikt tilbud mangler.

Når regjeringen nå ønsker at færre enkeltstående tiltak skal være direkte finansiert gjennom statsbudsjettet, er vi bekymret for hvilke konsekvenser det vil få for alle de pårørende som har behov for våre tjenester.

En konsekvens er at mange og flere aktører må søke på den samme tilskuddsordningen.

PÅKJENNINGEN. Å være pårørende til en som er rusmiddelavhengig eller psykisk syk, kan være vanskelig og belastende. Det er viktig at denne gruppen får et godt faglig tilbud som hjelper dem å stå i en krevende hverdag. Pårørende er selv mer utsatt for sykdom, både psykisk og fysisk, men sammenhengen blir ofte ikke anerkjent.

Det er skambelagt å ha partner, barn eller foreldre som sliter med rus eller psykiske lidelser. Disse pårørende får dermed ofte ikke den støtten pårørende til andre syke får, og bærer derfor byrden i større grad alene. 

KOMMER ANERKJENNELSEN? Pårørendes viktige innsats må anerkjennes. I Norge er det anslagsvis 250.000–380.000 mennesker med rusmiddelrelaterte problemer årlig. Når det gjelder psykiske lidelser, anslås det at 16–22 prosent av den voksne befolkningen har utfordringer i løpet av ett år, det er rundt en million mennesker. Alle disse har vanligvis flere enn én pårørende; de er noens foreldre, barn, partnere eller andre nære relasjoner. Med andre ord snakker vi om en stor gruppe i befolkningen som bør anerkjennes og ivaretas.

I den tidligere regjeringens Pårørendestrategi med handlingsplan er det beregnet cirka 136.000 årsverk tilknyttet arbeid som utføres av pårørende hvert år. Til sammenligning utføres cirka 142.000 årsverk av kommunalt helseansatte.

FREM FRA GLEMSELEN! Pårørende bidrar altså med halvparten av all hjelp til sårbare pasienter og brukere. Det er både smart og viktig at arbeid som sparer samfunnet for store utgifter, bør prioriteres.

Anerkjennelse og ivaretakelse av pårørende fra regjeringen bør utrykkes gjennom likebehandling av ideelle aktører som tilbyr nettopp lavterskeltilbud til pårørende. Vi ber også om at det øremerkes midler til N.K.S veiledningssentrene for pårørende gjennom en egen post på statsbudsjettet.

Pårørende er en glemt gruppe – som fortjener å bli sett.

Ingen øvrige oppgitte interessekonflikter