Reisen skal ikke være det mest belastende ved behandlingen

Kronikk: Jon Anker Lisberg Sarpebakken, redaktør og kommunikasjonsansvarlig i Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT)
Lars Skar, styreleder i LNT

LANDSFORENINGEN FOR nyrepasienter og transplanterte (LNT) representerer en pasientgruppe som trolig er de aller største brukerne av pasientreiseordningen i Norge. Tre ganger i uken – uke ut og uke inn – reiser dialysepasienter til og fra sykehuset for å motta livsviktig behandling.

Hos disse pasientene er nyrefunksjonen så svekket at de ikke vil overleve uten at en dialysemaskin overtar nyrenes oppgaver. Behandlingen renser blodet for avfallsstoffer og regulerer kroppens vann-, salt- og syrebalanse.

UTMATTENDE. På gruppenivå er dette en svært belastet pasientgruppe. Mange er eldre, har tilleggssykdommer og er i skrøpelig form, sammenlignet med en frisk person. Dessuten er dialysebehandlingen i seg selv krevende for kroppen, og fører til at man er i redusert form etter behandlingen. Når mange attpåtil har lang reisevei og må vente lenge på drosje etter at de er klare for avreise, øker dette belastningen ytterligere. Etter en behandling på fire, fem timer er viktigheten av å komme seg hjem snarest mulig, uvurderlig.

Mange av pasientene forteller at det som plager dem mest i forbindelse med dialysen, er venting på transport, fordi de er utmattet etter behandlingen. Dette sier mye om hvor belastende pasientreisen oppleves, når vi vet hvilke andre plager og utfordringer denne pasientgruppen har.

UVERDIG. Vi har sett mange mediesaker om kritikkverdige forhold ved pasientreiseordningen. Lite ser ut til å ha endret seg. LNT erfarer at ordningen skaper stor fortvilelse og uro mange steder i landet – både hos pasienter og ansatte på dialyseavdelingene. Det meldes om lange ventetider, drosjer som ikke kommer når de skal – og at det kjøres store omveier på grunn av samkjøring med andre pasienter. Dette skjer daglig.

Tilbudet er uverdig for pasienter som allerede bruker en stor del av dagen til behandling.

DET HASTER. Dette er en kjent problematikk – også for landets politikere. Allerede i april 2018 ba Stortinget daværende regjering om å foreta en bred gjennomgang av regelverket for pasientreiser – og fremme en sak for Stortinget med tiltak for å forenkle og forbedre ordningen. Først i november 2021 fortalte helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) at det planlegges å gå ut med en høring om en revidering av pasientreiseforskriften. Høringen har vi fortsatt ikke hørt noe om.

Gitt hvordan situasjonen er, og har vært i lang tid, er det ubegripelig å forstå at dette arbeidet tar så lang tid. Det haster med å få på plass et rammeverk som forhindrer at reisen til og fra behandling forblir en unødvendig påkjenning for pasienter som i utgangspunktet er i en sårbar situasjon.

GJØR NOE, NÅ! En faktor som påvirker tilbudet i negativ retning, er anbudsprosessene. Det er opp til de ulike helseforetakene å lyse ut anbud for pasienttransport i sine områder. For å dempe kostnadene, blir pris ofte brukt som et tungtveiende kriterium ved tildeling. Tilbydere må strekke seg langt for å vinne anbudene, og etablerte drosjeselskaper har ment at det ikke er økonomisk forsvarlig å delta i anbudskonkurranser.

Det er ikke ved transport av syke pasienter at vesentlige innsparinger bør iverksettes. Det er avgjørende at et nasjonalt rammeverk sikrer at pasientens behov i større grad ivaretas – og vektlegges – ved innhenting av anbud for pasientreiser. I tillegg trengs føringer som tilrettelegger for mer konkurransedyktige avtaler for drosjeselskapene. Vi kan ikke akseptere at drosjer slår inn såkalte bomturer på pasienttransport fordi ordinære turer er langt mer lønnsomme.

Pasientreiseordningen har skapt frustrasjon og fortvilelse i lang tid. Nå er det på høy tid at det tas grep som kan gi reell forbedring av tilbudet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 13-utgaven