Bare ord?

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

SPRÅKET VÅRT reflekterer holdninger og forandrer seg stadig. Mange reagerer negativt når ord «svartelistes» og argumenterer med at det ikke er ordene i seg selv, men holdningene, som må endres.

Imidlertid er grensene mellom ord og holdninger uskarpe. Det er grunn til å tro at påvirkningen disse imellom er gjensidig slik at vi bør ha et bevisst forhold til hvordan vi ordlegger oss. Språket vårt gjenspeiler i stor grad tiden vi lever i, og ordene påvirker hvordan vi organiserer informasjon i hjernen.

HVA ER GANGBART? Det er ikke lenger lov til å kalle en funksjonshemmet person for «invalid». Kanskje ikke så rart når vi ser på ordets etymologi; direkte oversatt betyr det «ugyldig, ikke berettiget, ikke holdbar».

Ordet dverg stammer fra det norrøne «dvergr» som betyr lite, underjordisk vesen.

Det er ikke lenger gangbart å bruke ordet «neger» til tross for at dette egentlig kun betegner en farge (lat. niger = svart). Dette fordi det tidligere har vært brukt nedsettende om et folkeslag slik at historikken, mer enn selve ordet, må legge føringer for ordbruken.

FORSTÅELSE. Språket som er tilknyttet helse, er selvfølgelig intet unntak. Ordene vi bruker for å beskrive helserelaterte problemer, forteller oss mye om hvordan vi tenker og hvilke holdninger vi har. Ordet «helse» stammer fra det norrøne «heill» som betyr hel. Oppbyggingen av «hele-vesenet» virker i stadig økende grad å synde mot sin etymologiske opprinnelse.

Forståelsen av vår helse er merkelig nok stadig sterkt preget av Descartes´ omkring 400 år gamle dualismefilosofi. Han hevdet at kropp og sjel var to separate substanser. Mange religiøse forestillinger understøtter denne dualismen og hevder at sjelen er noe separat fra kroppen som lever videre når legemet er dødt.

Når vi forsøker å finne en felles plattform i forståelsen av sykdom, er det vanskelig å komme utenom å ta hensyn til slike grunnleggende livssyn.

MENINGSLØSHET. At kropp og «sjel» må ses på som en helhet i forståelsen av mennesker og utvikling av sykdom, har lenge vært en selvfølge for mange. I stadig økende grad viser nå også forskning hvor meningsløst det er at helsevesenet preges av Descartes teorier. Vi har fått kunnskap om hvordan erfaringer «skrives inn» i kroppen på cellenivå og bidrar til ulike symptom- og sykdomsbilder. Det er et utall eksempler på hvordan kronisk stress bidrar til sykdomsutvikling.

Det er dessverre mange diffuse betegnelser som fortsatt brukes om sammensatte plager til tross for at vi besitter mye kunnskap om hvordan de utvikler seg. Et begrenset begrepsapparat og en foreldet dualisme-tenking gjør at både pasienter og helsepersonell kan gå i fella og føle seg forpliktet til å konkludere med en forklaringsmodell og diagnose – enten fra somatikken eller fra psykiatrien.

Virkeligheten er at et enormt spekter av symptomer og plager ikke skal kategoriseres i noen av disse gruppene.

OPPRINNELSE. Det er mange eksempler på sammensatte lidelser som blir stemoderlig behandlet, både språklig og i praksis. I kategorien «medisinsk uforklarte plager og symptomer» (MUPS) havner en rekke lidelser man tidligere ikke har klart å gjøre rede for. Begrepet i seg selv virker å signalisere til pasienten at «dette finner vi ikke ut av, vi tror du innbiller deg symptomene, de er ikke egentlig «ekte».

Et annet begrep som brukes ofte er «somatoform lidelse». På nettsidene til Norsk helseinformatikk (NHI) forklares dette som «overdreven oppmerksomhet på fysiske symptomer», noe som neppe er med på å anerkjenne pasientens plager. «Funksjonelle lidelser» er et annet samlebegrep for fysiske symptomer man mener har psykogen opprinnelse.

SKYGGELEGGING. Felles for disse begrepene er at de er med på å skyggelegge årsak/virkning i sykdomsutviklingen. Dette vil ofte bidra til at pasienten ikke føler seg forstått, og føre til ytterligere søken og utredning etter en mer «håndfast» diagnose. «Bodily distress syndrome» har i noe økende grad vært brukt som betegnelse de siste årene, og er trolig en mer presis beskrivelse av de «somatoforme» eller «funksjonelle» lidelsene.

Det er på høy tid at vi endrer begrepsapparatet vårt når det gjelder sammensatte helseplager. Ordene må gjenspeile kunnskapen vi har tilegnet oss. De må i mye større grad reflektere anerkjennelse, respekt og forståelse for menneskers kompleksitet.

Språket vårt er dessverre foreløpig for mangelfullt utviklet til å romme disse kravene.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 12-utgaven