Misforståelser i forskning på schizofreni

Innlegg: Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, styreleder i Hvite Ørn Norge

I DAGENS MEDISIN 15. september kommenterte Maria F. Strømme resultatet der forskerne så på om det for schizofreni er en sammenheng mellom bruk eller ikke-bruk av antipsykotiske medisiner på den ene siden, og utagerende atferd på den andre siden. – Vi finner at det er en sterk og tydelig sammenheng mellom særlig antipsykotiske medisiner og fravær av aggressiv atferd, uttaler hun i denne nyhetsomtalen.

Dette reagerer mange av våre medlemmer i Hvite Ørn på. For det første er diagnosen schizofreni en kunstig diagnose som ikke bygger på eksakt vitenskap. Diagnosen i seg selv burde forkastes. For mange er det en frustrasjon å bli heftet med denne diagnosen. De fleste som får diagnosen schizofreni, burde heller ha fått betegnelsen «i livskrise».

MISFORSTÅTT GRUPPE. Videre er det slik at pasienter som kommer i psykose og opplever hallusinasjoner, ikke blir møtt på en tilfredsstillende måte – verken ute i samfunnet eller under behandling. De blir møtt med redsel og uforstand.

Raseriet kommer i hovedsak av den undertrykkende behandlingen, berøvelse av autonomi og stigmatisering – for så å bli klassifisert til schizofreni. Veldig ofte mister pasientene seg selv enda mer og blir i tillegg redde for seg selv etter møtet med psykisk helsevern. Vi kan fortelle at dette er den mest misforståtte gruppen i dagens samfunn, og når man føler seg så misforstått, da blir man lett sinna. Det er heller slik at om man ikke reagerer på den feilaktige behandlingen, er det noe galt med en.

At fravær av medikamenter er årsak til aggresjon, er etter vårt syn feil. Man kan heller ikke se på pasienter som slutter med antipsykotika uten å ta hensyn til de abstinensreaksjonene man i etterkant får av denne medisinen. I tillegg får man følelseslivet sitt tilbake etter å ha vært bedøvet over tid, noe som kan medføre at det kan koke over bare av den grunn.

TRAUMEFRYKTEN. Man blir også redd for nok en gang å bli fanget i behandlingsregimet, når nye traumer kommer opp i dagen. Dette skjer ofte i psykose, som også kan være en trigger for aggresjon. Mange har også fått tilleggstraumer av behandlingen, som i andre sammenhenger ville bli regnet som tortur.

For oss som har hatt mulighet til å leve oss igjennom psykosen, har det vært essensielt at vi fant en måte å kanalisere raseri fra et skadet sinn som koker, i en konstruktiv retning. Da ble denne kraften transformert til en positiv kraft som løfter oss opp av egen mistillit og undertrykkelse.

SYKELIGGJØRINGEN. Det er feil å sykeliggjøre hallusinasjoner og tro at vellykket behandlinger er å dempe dem. Det er traumer som kommer opp i dagen som er problemet. Når man som pasient ikke forstår forskjellen på traume og virkelighet, kan man komme ut i en vanskelig forvirringstilstand. Med riktig tilnærming kan faktisk den ekstatiske siden av psykosen føre til at traumet forløses og mister sin ladning.

Når man ikke lenger bærer på ladede traumer, faller man til indre ro. Det som tidligere trigget psykosen, forsvinner – og med det kommer man tilbake til et mer normalt liv. En bivirkning av dette kan være at man i etterkant får en spirituell tilnærming til livet, noe som ikke skal sykeliggjøres. Det biomedisinske menneskesynet er et snevert og forenklet menneskesyn, som i de fleste tilfeller medfører at pasientene kommer på uføretrygd – og lever ulykkelige liv innesperret i medisiner.

LIVSKRAFTEN. Det er en tankefeil å tro at hjerteinfarkt kommer av fravær av antipsykotika. Det er snarere at antipsykotika tar livskraften ut av folk som fører til både passivitet og trøstespising. Noe som igjen fører til overvekt og dårligere hjerte.

Til slutt vil jeg minne om at mange tyr til tobakk, alkohol og rusmidler for å forsøke å få et frikvarter fra det tungsinnet – og de uutholdelige bivirkningene – som antipsykotisk medikasjon gir: En livsfarlig kjemisk blanding som kan ha vært årsaken til at pasienter har gått berserk de siste årene.

RÅDENE. Det er skremmende å se hvordan fagfeltet tviholder på sitt tillærte falske narrativ, og at forskningsresultater designes og tolkes på en slik måte at det forsvarer ens egen profesjons ære fremfor å se virkeligheten i et større perspektiv.

I juni 2021 kom Verdens helseorganisasjon (WHO) med tydelige og klare råd til hvordan psykisk helsevern bør organiseres og praktiseres. Det innebærer å etablere tjenester som stort sett er medisinfrie, og i tråd med menneskerettighetene, som Åpen dialog og Soteria-hus. De har også overlegne resultater, i forhold til resultater som norsk offentlig psykiatri kan vise til.

Slutt og skyld på pasientene – det er fagfeltet som har bjelken i øyet!

Oppgitte interessekonflikter: Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen er selvstendig næringsdrivende helsekonsulent, kurs- og foredragsholder – og tidligere pasient med psykoseutfordringer (i tidsrommet 1994–2004). Han er styremedlem i Rådet for Psykisk helse, representant i Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp i psykiske helsetjenester og medlem av Helsedirektoratets brukerråd for rus og psykiske helse.