Veien fremover for Helse Nord

Innlegg, på vegne av foretaksgruppen i Helse Nord:
Cecilie Daae, administrerende direktør i Helse Nord RHF
Per Angermo, administrerende direktør i Finnmarkssykehuset
Anita Schumacher, administrerende direktør ved UNN
Siri Tau Ursin, administrerende direktør ved Nordlandssykehuset
Hanne Frøyshov, administrerende direktør ved Helgelandssykehuset
Hilde Gustavsen Erstad, administrerende direktør i Sykehusapotek Nord
Oddbjørn Schei, administrerende direktør i Helse Nord IKT

MEDARBEIDERE I ALLE våre sykehus gjør hver eneste dag en fantastisk innsats for at befolkningen skal få utredning og behandling av høy kvalitet når de trenger det. Hver og én fortjener å bli sett og verdsatt. Ansatte i hele Helse Nord samarbeider godt med kommunehelsetjenesten, og dette er avgjørende for pasienter og pårørende.

Nå står vi dessverre i en krise som det kan være vanskelig å se en løsning på.

ANSVARET. Vår felles krise handler om en underliggende drift som ikke er bærekraftig. Resultatet vises i store økonomiske underskudd. Styrene i helseforetakene har måttet ta vanskelige beslutninger, og styret i Helse Nord RHF har blant annet vedtatt ikke å iverksette nye større investeringer – og å utsette lånesøknader til to nye byggeprosjekter.

Det er styrene, og vi som direktører, som har ansvaret. Sammen med alle ledere skal vi sørge for å gjennomføre de nødvendige endringene som må til. Vi må tro på at endring er mulig, for løsninger finnes, men vi må gjøre det sammen, på tvers av enheter, avdelinger og foretak, som den samlede regionen vi er.

Se også: Nå strammes det kraftig inn

KOMMUNIKASJONEN. Alt det daglige arbeidet som skjer i alle våre sykehus, til beste for den nordnorske befolkningen, pasienter og pårørende, skal berøres i minst mulig grad. Helsearbeiderne skal ha sitt hovedfokus på pasientene og pasientbehandling. Men alle må være med.

Vi forstår godt at den enkelte medarbeider kan kjenne på usikkerhet og frustrasjon. God kommunikasjon mellom ledere og medarbeidere er svært viktig. Å ta vare på våre medarbeidere må hver enkelt leder prioritere – og dette er en nøkkel for å lykkes.

UTFORDRINGENE. Pandemien har påført sykehusene økte utgifter, sykefraværet har økt og vi har mange flere årsverk i dag enn i 2019. Den kraftige økningen i bemanningen som har skjedd siden 2019, vises ikke i tilsvarende økt aktivitetsvekst, og heller ikke i forbedrede kvalitetsresultater.

Vårt første mål er å komme tilbake til 2019-nivå når det gjelder bemanning, og vi skal gå fra beredskapsmodus til normal drift. Vi har vært der før, og det vil være mulig å komme tilbake dit.

VIKARENE. En annen side av bemanningsutfordringene er tilgangen på fagfolk. Innleie av vikarer har ofte blitt løsningen for å få tak i nødvendig fagkompetanse og få vaktplaner til å gå opp. Det er ikke bærekraftig, hverken når det gjelder faglig utvikling eller økonomi.

For få år siden var det et titalls søkere på en ledig sykepleierstilling, i dag er vi heldige om det er en eller to – stadig oftere er det ingen.

Hele Helse-Norge er i samme situasjon: Vi kan ikke lenger løse problemer med å ansette flere folk. Det er ikke er nok fagfolk å få tak i. Dette har vi visst en stund, og nå står vi midt i det.

SAMSPILLET. I vår helseregion er det allerede et tett samarbeid og nær avhengighet mellom alle våre sykehus: Finnmarkssykehuset, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), Nordlandssykehuset og Helgelandssykehuset. Alle leverer tjenester som til sammen utgjør spesialisthelsetjenesten til vår befolkning.

Region- og universitetsfunksjonene ved UNN er navet – og gjør oss i stand til å jobbe som ett lag. Vi trenger et sterkt UNN.

Bærekraftige løsninger ligger i enda bedre flyt internt og mellom sykehus. Dette er løsninger på systemnivå som vi ledere har ansvaret for å finne. Vi har allerede gode eksempler på at avdelinger i sykehus bistår hverandre med å benytte personell og senger på tvers. Dette må vi gjøre mer av. Det gjelder særlig på de sårbare områdene våre som operasjonskapasitet og røntgen/radiologi. På regionalt nivå betyr det bedre og mer systematisk samhandling mellom sykehusene.

ORGANISERINGEN. Vi må finne nye måter å organisere oss på. Vakt- og akuttfunksjoner er nødvendige, men må gjennomgås på nytt og muligens samordnes – også sett i lys av utvikling innenfor legevakttjenesten i kommunene. Vi skal gi trygghet til befolkningen for nødvendig behandling når det haster, men må kanskje akseptere at vi funksjonsdeler ytterligere slik at ikke «alle gjør alt». Også dette tilligger det regionale helseforetaket, som vil vurdere dette i tett samarbeid med helseforetakene.

Vi må bruke de tiltakene vi vet kan bidra til at flere av våre pasienter får raskere hjelp. Vi vet at mange helsearbeidere – over år – stadig har fått flere oppgaver som ikke er pasientnære. En løsning er å sikre at disse bruker tiden og kompetansen sin på pasientene, mens våre andre ansatte kan utføre øvrige nødvendige oppgaver.

DIGITALISERINGEN. En annen løsning er at alle må få tilbud om digitale konsultasjoner som en del av behandlingsforløpene. Trengs det investeringer for å få dette på plass, må vi finne rom for det. Unødvendige reiser for konsultasjoner og kontroller som kan løses digitalt må vi slutte med.

Senest i forrige uke kom et eksempel hvor pasienten ble bedt om å reise til sykehus for å få en status pasienten kunne ha fått digitalt. Pasienten måtte selv kontakte sykehuset for å spørre om digital konsultasjon – for å slippe en hel dag på unødvendig reise.

Vi vet at noen fnyser av at vi stadig trekker frem digitale konsultasjoner som en løsning. Det er ikke den eneste løsningen på våre problemer, men den er fremtidsrettet, og det er en løsning som vil monne i stor grad – når alle som kan er om bord.

SPARETILTAKENE. Sykehusene er store innkjøpere av varer og tjenester. Et stort grunnlag er lagt for å få mest mulig – samlet – av gode innkjøpsavtaler. Store besparelser er mulig med bedre samhandling internt og mellom foretak. Dette forutsetter høyere grad av standardisering, og at deler av fagmiljøene må gi slipp på noe av sitt selvstyre.

Kriser skaper rom for nytenking og løsninger. De ansatte må med og bli lyttet til. På kort sikt må alle ta tak og stå i til dels krevende, upopulære – og muligens også det som for den enkelte oppfattes som meningsløse sparetiltak.

På lenger sikt vil det iverksettes endringer som forbedrer driften.

ENDRINGSVEIEN. Vi er mange små og dyktige fagmiljøer i nord, spredt over den største geografien i Norge. Da må vi bli best i klassen på samarbeid, og best på smarte effektive løsninger som sikrer pasienter og pårørende den kvalitet og pasientsikkerhet de må kunne forvente.

Vi er overbevist om at vi vil klare å endre oss og gå den veien vi må sammen for å skape fremtidens bærekraftige helsetjeneste i nord – samtidig som vi tar vare på våre medarbeidere.

Ingen oppgitte interessekonflikter
|