Helsepersonellkrisen

VI MANGLER fastleger i kommunene. Legespesialister i sykehus. Sykepleiere i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Ingenting tyder heller på at helsepersonellmangelen blir mindre i årene som kommer.

Stortingsvedtaket om å holde fødetilbudet ved sykehuset i Kristiansund åpent, til tross for at det ikke finnes folk til å drifte det, er et glimrende eksempel på at verken penger eller politiske tvangsvedtak kan løse helsepersonellkrisen vi står oppi. Men tilfellet Kristiansund er langt fra enestående. 

Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge har de i perioder vært avhengige av opptil 40 prosents vikarinnleie i en normalsituasjon. Selv Helse Sør-Øst, Norges største helseregion, sliter med å rekruttere til ledige stillinger.

DET ER er imidlertid i kommunene at helsepersonellmangelen vil merkes først og mest, særlig i de minste og særlig i nord, ifølge Gunnar Bovim, som leder Helsepersonellkommisjonen.

Vi blir flere og eldre og de eldre skal bo hjemme så lenge som mulig – i alle landets kriker og kroker. Dette fører igjen til en forskyving av behovet for helsetjenester mot kommunal sektor. 

Parallelt finansierer stadig færre av oss den offentlige helsetjenesten fordi en mindre andel av befolkningen er yrkesaktiv og forholdet mellom yrkesaktive og eldre dermed endres. Denne reduksjonen i det finansielle handlingsrommet gjør at fremtidens helsepersonell må løse flere oppgaver enn de gjør i dag.

PERSONELL FORSVINNER fra kommunene til sykehusene. Og spør du helsepersonell under utdanning, er det sykehus, ikke kommuner, de ser for seg som arbeidsgiver etter endt utdanning.

Samtidig pålegges kommunene stadig flere oppgaver, og vi brukere får stadig flere rettigheter uten at konsekvensene for de kommunale tjenestene som helhet vurderes.

Da er det foruroligende at ingen av helsepolitikerne som deltok under Helsedebatten i Arendal, ser ut til å ønske å diskutere hvor grensen for det offentliges velferd bør gå – og hva kommuner i fremtiden må gjøre mindre av for å klare å tilpasse seg en ny hverdag med færre hender og flere oppgaver.

POLITIKERNE FRA Ap, Høyre, SV og Frp fikk helt konkrete forslag fra KS og Pasient- og brukerombudet til oppgaver som bør vurderes å tas bort fra kommunenes ansvarsportefølje, som for eksempel rehabilitering etter operasjon, og ansvar for å betale for en tilrettelagt bolig hvis du blir syk.

Én del av løsningen kan være å se på nye måter å organisere helsevesenet vårt på. Oppgaveforskyving mellom ulike helsepersonellgrupper kan også bidra til å løse deler av problemet. Ny teknologi vil utvilsomt avlaste enkelte oppgaver som i dag er ressurskrevende for kommunehelsetjenesten.

Men vi kommer ikke unna behovet for en mye tydeligere prioritering fra politisk hold. Det er verken folk eller penger til å fortsette som før, selv ikke i ett av verdens rikeste land.

KONSEKVENSEN AV å lukke øynene, er dårligere tjenester, noe som verken vil hjelpe på rekruttering av personell eller tilliten til det offentlige. Og det vil gi grobunn for enda flere private aktører, som igjen vil skape enda større forskjeller på fattig og rik. Det er det ingen som ønsker seg.

«Dette skal vi gjøre mer av», hører vi veldig ofte fra politisk hold. «Dette må vi gjøre mindre av» er ikke like sexy. Men selv om det er en vanskelig diskusjon å ta, er det avgjørende at vi er villige til å ta den – for å sikre at det norske offentlige helsevesenet skal forbli i verdensklasse.