Vil ha større mangfold blant psykologer:  – Må erkjennes som et kritisk problem

Psykiske lidelser er tabubelagt, fremmed og stigmatisert i flere innvandrermiljøer. Fagpersoner som jobber med dette, omtales på folkemunne som «leger for de gale», ifølge psykolog Usman M. Chaudhry ved Rask psykisk helsehjelp (RPH) Stovner.

– Leger og tannleger har et bedre rykte på seg og er mer ettertraktede profesjoner. Jeg tenker at allsidigheten ved psykologens arbeidsområder og rolle er lite kjent, sier Chaudhry.

«Et kritisk problem»

Mangfold blant psykologer gir, ifølge Chaudhry, flere livserfaringer, ståsteder, tanker, meninger og verdenssyn som kan bidra til nye forskningsspørsmål og et mer forsterket psykisk helsetilbud i Norge.

– Det er ikke nødvendigvis slik at en «brun» psykolog behandler en «brun» pasient best, men mangfoldet kan ha flere gode ringvirkninger, sier Chaudhry, og peker på økt bevissthet og gjensidig forståelse av hjelp i de forskjellige innvandrermiljøene. 

Han mener at større mangfold kan bidra til mer aksept for psykiske helsetjenester og mindre tabu knyttet til å oppsøke disse. 

Å løfte frem psykologer med minoritetsbakgrunn, for eksempel i livsmestringsfag, mener han at kan ha en positiv effekt. 

– Her er det selvfølgelig et gjensidig ansvar, og psykologer med minoritetsbakgrunn må bli flinkere til å vise seg frem enten i fagpolitiske arenaer eller i mediene.

Først og fremst er det viktig at manko på profesjonsstudenter med innvandrerbakgrunn og psykologer med innvandrerbakgrunn erkjennes som et problem av de relevante instansene, ifølge psykologen.

– Om det er Psykologforeningen, de relevante departementene eller universitetene; det må erkjennes som et kritisk problem på lik linje med at mangel på menn i profesjonsstudiene er etablert som et problem.

Når det har blitt etablert som et problem, så kan man se på og diskutere hva som skal til for å lykkes, forklarer psykologen, og sier at man deretter må spørre hvem som skal «eie» dette som et problem.

– Eller bør alle sammen eie det som et problem?

Chaudhry foreslår en ordning, en «kulturell skolesekk», hvor psykologer reiser ut til ulike ungdomsskoler. 

– Spesielt der hvor det er en høy andel elever med minoritetsbakgrunn – for å snakke om faget, studiene og rollen som psykolog. 

Gjemmes vekk

– Vil en fagperson fra samme kultur i større grad forstå problemene?

Det er psykiater Aina Basilier Vaage som stiller spørsmålet, som en kommentar til ønsket om flere fagpersoner med innvandrerbakgrunn.

– For enkelte vil det å snakke med helsepersonell fra samme kultur være viktig, mens det for andre kan gjøre utforsking av psykiske vansker komplisert, slik enkelte pasienter forteller, fortsetter hun.

Vaage, som er spesialist i psykiatri og i barne- og ungdomspsykiatri, legger til at det er viktig at muligheten for å ta et slikt valg er til stede.

– Det er viktig å få inn flere med innvandrerbakgrunn, det er jeg helt enig i. Men jeg tror ikke det vil monne så mye.

I likhet med Chaudhry trekker hun fram at mange med annen kulturell bakgrunn ikke har det samme forholdet til det å være psykisk syk som vi har i Norge.

Hun forklarer at for eksempel angst og depresjon ofte kan bli forstått som familieproblemer i andre kulturer.

Hvis problemene er så store og man er så syk at man må ut av sitt eget nettverk for å få hjelp, kan det bli sett på som «galskap».

– I mange kulturer blir da den syke gjemt vekk, eller låst inne i for eksempel sykehus. Dette er forferdelig stigmatiserende for familien og de risikerer å miste sitt nettverk.

I det øyeblikket helsepersonell tar opp psykisk helse med pasienten, kan disse assosiasjonene vekkes.

Hun understreker at vi snakker om mange ulike grupper med mennesker, hvor det er et bredt spekter av kunnskap, erfaringer og holdninger tilknyttet psykisk helse og helsetjenestene. 

– De bare «somatiserer»

Å jobbe med flyktninger tar mye tid: Man må bruke tolk når de ikke behersker norsk, og man må bygge en trygg relasjon slik at de tør å stole på deg og fortelle om det som er vanskelig, forklarer Vaage.

– Dette passer dårlig med kravet om effektivitet i helsevesenet og oppleves som en utfordring for mange hjelpere. Det er så mange faktorer i dette som dagens helsevesen ikke er rustet til å forstå.

Vaage mener at helsevesenet ofte har lite kompetanse på psykiske vansker hos personer med innvandrerbakgrunn. Det er behov for mer kunnskap i helsevesenet om kulturelle uttrykksformer for stress og psykisk helse, forklarer hun, og påpeker at hver kultur finner sin måte å uttrykke problemer på som blir akseptert i en gitt kultur.

– I møte med det norske helsevesenet blir innvandrere ofte misforstått, som at de bare «somatiserer».

Dårligere tilgang til psykologtjenester

– Hvor stor andel av pasientene dine passer i kategorien «har minoritetsbakgrunn»?

Spørsmålet ble stilt i en spørreundersøkelse sendt ut til medlemmene i Norsk Psykologforening (NPF). Undersøkelsen er en del av rapporten «Psykiske helsetjenester og tilgang til psykologtjenester i Norge», gjennomført av Oslo Economics på oppdrag for NPF.

76 prosent av psykologene svarte at de hadde få pasienter med minoritetsbakgrunn, mens åtte prosent svarte «ingen».

Ifølge rapporten opplever mange av respondentene at mennesker med lavere sosioøkonomisk status og minoritetsgrupper har dårligere tilgang til psykologtjenester.

For eksempel nevnes mennesker uten helseforsikring, og flyktninger med traumelidelser. 

Ifølge Vaage kan veien til spesialisert psykisk helsehjelp være lang og kronglete. Ofte blir personer som er svært syke, avvist av spesialisthelsetjenesten, hevder hun.

– Dersom pasientene er alvorlig traumatisert og har behov for tolk, får kommunen ofte ansvaret for å ta hånd om dem. Men helsetjenesten i kommunene har ikke spesialkompetanse på dette, og dermed blir helsetilbudet ofte for dårlig. Andre blir avvist fordi spesialisthelsetjenesten angir at «man ikke har noen metoder som kan brukes, eller fordi man mangler helsepersonell som kjenner kulturen.

Vaage kaller dette for dårlige unnskyldninger.

 – Det er derfor rimelig å reise den utfordrende diskusjonen om diskriminering i helsetjenesten.

De mest alvorlig syke skal ha hjelp først, understreker hun, uavhengig av kulturell bakgrunn og metode.