Kan vi tenke nytt om psykiske helsetjenester for flyktninger?

Kronikk: Gro Mjeldheim Sandal, professor ved Forskningsgruppe for kulturelt mangfold i samfunn og arbeidsliv, Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen (UiB)

FLYKTNINGER HAR høyere forekomst av enkelte psykiske helseplager enn majoritetsbefolkningen. Samtidig viser tall fra flere europeiske land at flyktninger er svakere representert blant pasienter som mottar spesialiserte psykiske helsetjenester. Dette tilsynelatende paradokset kan tyde på at helsetjenestene ikke i tilstrekkelig grad møter behovene hos denne gruppen.

For å få kunnskap om hvor skoen trykker, er det viktig å lytte til flyktningenes egen stemme. Hvordan ser flyktningene selv på psykiske helseplager? Og hvilken hjelp og behandling anses som mest tjenlig? Dette er noen av spørsmålene Forskningsgruppe for kulturelt mangfold i samfunn og arbeidsliv ved Universitetet i Bergen (UiB) stilte i et prosjekt, som er finansiert av Norges Forskningsråd (HELSEVEL, 2018–2021).

Syriske, somaliske og afghanske flyktninger med ett til to års botid deltok i kjønnsdelte fokusgruppeintervju. Innledningsvis ble de presentert for en vignett som beskrev en flyktning med samme kjønn og opprinnelsesland, og med symptom på depresjon eller PTSD i tråd med DSM og ICD kriteriene. Etterpå fikk de spørsmål om hva som kunne være årsak til symptomene, og hvilke råd de ville ha gitt om personen var deres venn/venninne.

Se også: Migrasjonshelse blir ikke prioritert

BARRIERER. Flyktninger, også deltakerne i denne studien, utgjør en heterogen gruppe. Ikke bare kom det frem ulikheter tilknyttet opprinnelsesland, men også basert på forhold som kjønn, generasjon, by/landsbygd bakgrunn og utdanning. Noen resultater var imidlertid gjennomgående. Langt de fleste fortalte at de selv, eller familiemedlemmer, hadde opplevd lignende symptomer. Symptomene ble for det meste forstått som naturlige reaksjoner på ekstreme hendelser og en vanskelig livssituasjon før, under og etter flukten.

En situasjonell forståelse av årsaksforhold kan ha implikasjoner for hvilken behandling og hjelp som oppleves som mest tjenlig. Hvorfor skal man oppsøke lege eller helsevesen om man ikke er «syk»? Emosjonell og sosial støtte fra familie og andre med lignende erfaringer ble sett på som det viktigste for å lindre symptomene. Det ble påpekt at det å være «psykisk syk» og behandlingstrengende, kunne ses på som ekvivalent med «galskap», og forbundet med betydelige sosiale stigma.

Taushetsplikt, som vi tar for gitt i norsk sammenheng, er ikke universell. Enkelte uttrykte bekymring for at opplysninger gitt til helsepersonell og tolk kunne bli delt med familie eller andre i deres sosiale nettverk. Også andre barrierer ble nevnt.

Se også: Så vanskelig – og så enkelt

TIL Å LÆRE AV. Skepsis til å oppsøke hjelpetjenester, kan raskt og overflatisk avfeies med manglende kjennskap til hva psykisk helse og behandling innebærer i norsk sammenheng. Dette vil i så fall frata oss viktige læringspunkter.

For det første bør behandlere unngå sykeliggjøring av naturlige reaksjoner på ekstreme belastninger. Mange kan oppleve stor lettelse over å få dette bekreftet. Uten å underkjenne lidelser og psykisk smerte, er det viktig å minne om at langt de fleste vil få det bedre over tid i tråd med moderne traumeforskning.

Mange som legger ut på flukt har vært ansett som ressurser i sine lokalsamfunn og familier, og vist stor overlevelsesevne og styrke i å ivareta seg selv og sine familier under svært krevende forhold. Dette perspektivet skiller seg markant fra det bildet som ofte tegnes av flyktninger – som passive og ressurssvake ofre –oppfatninger som både behandlere og flyktningene kan ta opp i seg.

REKRUTTERINGSSTRATEGI. Et annet læringspunkt er at familie og sosialt nettverk kan stor påvirkningskraft for hvordan den enkelte forholder seg til sine psykiske plager. Mange fremhevet at råd fra foreldre, ektefelle, og i noen tilfeller religiøse autoriteter, var avgjørende for om, og hvor, de ville søke hjelp. Dette er ikke overraskende ettersom flyktningene i studien kom fra kulturer hvor familien typisk har en sentral posisjon og hvor den enkelte forventes å vise lydighet overfor autoriteter.

Tjenestene må ha kompetanse til å identifisere alvorlige psykiske helseproblemer som krever behandling og oppfølging. Trolig vil dette fordre at kulturkompetanse og migrasjonshelse vies større plass i helse og sosial-utdanningene – samt en mer bevisst strategi for å få å rekruttere studenter med minoritetsbakgrunn.

Se også: Flyktninger bør få fastlege på fast lønn

NYTENKING? Man kan stille spørsmål om hvorvidt mange flyktninger med moderate til lette psykiske plager kan få mer tjenlige tilbud utenfor det tradisjonelle helsevesenet. WHO har utviklet en intervensjonspyramide som anbefaler større bruk av de ressursene som flyktningene selv representerer: Først og fremst gjennom å tilrettelegge for gode felleskap hvor den enkelte kan gi og motta sosial, praktisk og emosjonell støtte. Videre gjennom programmer der flyktninger uten spesialisert fagkompetanse får opplæring og veiledning i å gjennomføre evidensbaserte og kulturelt tilpassede psykososiale intervensjoner.

Studier fra flere europeiske land viser positive erfaringer, og norske miljø er i startgropen. Kanskje kan erfaringer fra slike tiltak, hvor flyktningene selv spiller nøkkelroller, stimulere til nytenking og bedre tilpassede tjenester for denne gruppen?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven