Én lykkelig historie

I VÅR hadde jeg æren av å være i juryen for Norsk journalistlag Bergen sine priser for god journalistikk. En av de nominerte var NRK med saken om «Helene», som utad var en helt vanlig alenemor i jobb, men som innen husets fire vegger slet med et alkoholmisbruk.

Helene tok ingen sjanser. Hun handlet inn dagens rasjon med øl – én sekspakning per ukedag – mer i helgene – i ulike butikker hver dag, kjørte omveier for å slippe å møte mistenksomme blikk. Konstant paranoia; kan de lukte det av meg? Helene visste godt at hun hadde et problem, men hun hun turte ikke be om hjelp i frykt for å miste omsorgen for barnet sitt – og lappen.

Helene er ikke alene – langt ifra.

DENNE UKEN la Folkehelseinstituttet (FHI) frem Folkehelserapporten «Rusmiddellidelser i Norge». Her anslår FHI at 175.000–350 000 personer i Norge har et skadelig bruk eller en avhengighet av alkohol, men det tas samtidig høyde for store mørketall.

Til tross for at alkoholbrukslidelser er de hyppigste rusmiddelslidelsene i Norge, får kun et fåtall hjelp – faktisk bare 7 av 100. FHI-forsker Jørgen Bramness lister opp flere hypoteser for hvorfor det er sånn: «Det handler om skyld og skam. Delvis ønsker man kanskje ikke endring eller behandling. Delvis mangler man tro på at behandling nytter, man vet ikke at det finnes behandling eller hvordan man skal finne den. Delvis mangler det behandling».

ETT AV de største hindrene for å oppsøke hjelp, kan paradoksalt nok være fastlegen. Leger har meldeplikt dersom de avdekker alkoholbrukslidelser og må melde fra til fylkeslegen, som deretter kan ta førerkortet fra den som oppsøker hjelp.

Et annet hinder kan være at alkoholbrukslidelser faller inn under tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten. Mange av dem som har et skadelig bruk eller er avhengig av alkohol, som Helene, har jobb, barn, familie, et liv som gjør at de overhodet ikke identifiserer seg med en rusmisbruker. En rusmisbruker er ikke en rusmisbruker.

Et tredje kan være at tilbudet til rusavhengige i dag er dominert av døgnbehandling i institusjon, noe som for mange «velfungerende» alkoholmisbrukere vil være uaktuelt, enten fordi skammen og stigmaene tilknyttet dette fremdeles er stor – eller fordi problemet er av en art som ikke trenger døgnbehandling.

Så hvilket tilbud har vi til dem?

TIL TROSS for at alkoholbrukslidelser er de hyppigste rusmiddellidelsene i Norge i dag, går den største delen av pengene til TSB til døgnbehandling, som kun et mindretall av dem med alkoholbrukslidelser trenger – eller ønsker?

I fjor ble det utarbeidet en ny modell for fremskrivinger i psykisk helsevern og TSB, og der en faggruppe vurderte endringsbehov i dagens tjenestetilbud. De peker på en modell som dreier ressursene fra døgnbehandling til poliklinikk, særlig innen TSB.

DETTE BØR helsemyndighetene lytte til.

Tilbudet til rusavhengige i dag, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, er designet for dem som oppsøker hjelp. Rapporten fra FHI kan ikke tolkes på annen måte. Nå må Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) låse opp skuffen med fremskrivingsmodellen som Bent Høie fikk overlevert i september i fjor – og begynne jobben med å rigge rusbehandlingen for fremtiden.

FREMTIDEN er ikke «elektiv rusbehandling». Fremtiden er nok øyeblikkelig hjelp-plasser til dem som trenger det – når de trenger det, døgnbehandling til de få, men viktigst av alt – et tilbud som sørger for å nå de 80 prosentene som i dag ikke får hjelp for sitt alkoholproblem, enten gjennom oppsøkende virksomhet, gjennom kommunen, poliklinisk, digitalt, eller en hybridvariant.

Sykehuset i Vestfold har gjennom prosjektet eMestring tatt i bruk digitale verktøy for å nå ut til dem som ikke oppsøker hjelp. De gode resultatene er allerede publisert i Internet Interventions i 2022.

Det er å håpe at dette blir rullet ut til flere helseforetak. Jo før, desto heller.

LURER DU på hva som skjedde med Helene?

Takket være faren, som hadde luftet sin bekymring for datteren med sin fastlege, ble hun gjort trygg nok til å oppsøke sin egen. Etter to timer på legekontoret ble hun lagt inn på rusakutten. Men etter bare ett døgn flyttet hun hjem igjen.

I tiden etterpå har hun gått til samtaleterapi hos en ruspsykolog. For ikke å bli fratatt førerkortet, må hun levere blodprøver. Men hun har ikke mistet omsorgsretten.

HELENES HISTORIE beskriver Helse-Norge på sitt beste: Et godt samarbeid mellom pasient, pårørende, fastlege og spesialisthelsetjeneste, på et lavest mulig nivå.

Dessverre tyder FHI-rapporten på at det er mange historier vi aldri kommer til å høre – og som ikke ender like lykkelig.