Det fastleger ikke vet, har de vondt av

Kronikk: Kim Kristoffer Dysthe, lege og ansvarlig redaktør for Helsebiblioteket, Folkehelseinstituttet (FHI)
Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver ved Helsebiblioteket, FHI
Alexander Wahl, lege og redaktør for primærhelse ved Helsebiblioteket, FHI
Kjell Tjensvoll, seniorrådgiver ved Helsebiblioteket, FHI

I HANDLINGSPLANEN for fastlegeordningen fra Helse – og omsorgsdepartementet (HOD) nevnes ikke relevant kunnskapsproduksjon og formidling som et bidrag til kvalitet i tjenesten. Dette kan skyldes at eksisterende kanaler allerede formidler slik kunnskap på en god måte.

Samtidig står de allmennmedisinske fagmiljøene i fare for å miste noe av innflytelsen over kunnskapsproduksjonen. Dette gjelder både det som formildes via eksisterende kanaler, og kunnskapen som danner grunnlag for retningslinjer, fagprosedyrer og veiledere. Utenfor de eksisterende kanalene er heller ikke formidlingsmåten egnet til bruk i fastlegenes hverdag, og tilgangen er spredt på ulike digitale kilder.

FØRSTELINJE VERSUS ANNENLINJE. Det digitale innholdet som i dag er tilgjengelig for fastleger, er i for stor grad basert på forskning på spesialisthelsetjenestenivå, og mindre påvirket av de allmennmedisinske fagmiljøene.

Allmennpraktikeren har behov for kunnskap som tar høyde for at kliniske tester, behandlings og – arbeidsmetoder, på avgjørende måter er forskjellig fra annenlinjetjenesten. Skal praksis være kunnskapsbasert, må denne kunnskapen hentes fra det samme praksisfeltet. For å gi denne forskningen et etterlengtet datagrunnlag, ble PraksisNett etablert, et elektronisk nettverk for rekruttering av allmennlegenes pasienter til forskning og kliniske studier. Helsebiblioteket har fulgt situasjonen tett over flere år.

FASTLEGER I FØRERSETET. Fastlegene trenger mer kunnskap hentet fra egen praksis. Spesialisthelsetjenesten vil uten tvil få alvorlige problemer uten en godt fungerende allmennlegetjeneste. Legeoppgaver, som alle andre oppgaver innenfor helse- og omsorgstjenesten, skal løses på̊ laveste effektive omsorgsnivå̊, heter det i departementets opptrappingsplan for fastlegeordningen

Samfunnet er derfor avhengig av at fastleger fortsatt fungerer som portvoktere for de små og store helseproblemene, og til dette trenger de kunnskap. Flere av dagens mest brukte elektroniske oppslagsverk henter denne kunnskapen fra den samme oppsummerte forskningen, de samme systematiske oversiktsartiklene og retningslinjene som danner grunnlag for andre, internasjonale kliniske oppslagsverk som BMJ Best Practice og UpToDate. Samtidig engasjeres norske medisinske fagmiljøer for å utvikle egne veiledere og retningslinjer tilpasset nasjonale forhold. Det er i denne prosessen at norsk allmennmedisinsk fagutvikling blir for lite toneangivende.

KUNNSKAPSPARADOKSET. Det er nemlig et paradoks at kunnskapen innen et allmennmedisinsk fagfelt ofte er utviklet i spesialisthelsetjenestens miljøer. Et illustrerende eksempel er når retningslinjer og anbefalinger for lungesykdommer utvikles i samarbeid mellom faggrupper i allmennmedisin og lungemedisin. Tendensen er at produktene blir mindre egnet til bruk i en fastlegepraksis enn de kunne ha vært dersom allmennmedisinske fagmiljøer hadde hatt større direkte innflytelse over kunnskapen og formidlingen. 

I samhandlingens tegn overføres stadig nye oppgaver til fastlegene, og grensene mellom allmennmedisin og den mer spesialiserte behandlingen kan bli uklare. Derfor må de allmennmedisinske miljøene få eierskap til egen fagutvikling.

DAGLIG URO. Utenfor de eksisterende informasonskanalener er kunnskapen heller ikke godt nok formidlet. Mange fastleger kjenner på en daglig uro over manglende innsikt i omfanget av nye, pålagte arbeidsoppgaver, hva som anbefales fra helsemyndighetene, hva som kreves etter lov – og hvem som har ansvaret. Dette skaper usikkerhet i en allerede presset arbeidssituasjon, og gjør at det kan ta tid før anbefalinger blir omgjort til praksis.

Ingenting ekstra ble bevilget til fastlegeordningen i revidert nasjonalbudsjett. Å videreføre kvalitet i allmennlegetjenesten handler også om kunnskapsformidling. Et konkret mål bør være å samle praksisrettet informasjon i et felles digitalt univers slik man har klart i Danmark gjennom etableringen av sundhed.dk.

Helsebiblioteket fremstår som en naturlig part i planleggingen av en slik løsning også i Norge.

Ingen oppgitte interessekonflikter