Studie: En av tre vil ha «ja» til dyr og lite effektiv medisin

Norske forskere har undersøkt hvordan vanlige folk stiller seg til prioriteringer i helsetjenesten. Studien som nylig ble publisert i BMC Health Services Research, ble gjennomført som en spørreundersøkelse. 1035 personer, som utgjorde et representativt utvalg av den norske befolkningen, fullførte. Dette ga en svarprosent på 40,7.

Det store flertallet, 73 prosent, ønsker å styrke finansieringen av den offentlige helsetjenesten. Fire av ti mener den bør økes noe, mens en av tre er tilhengere av en stor økning.

Oljefondet – eller økt skatt?

På spørsmål om hvor ekstra penger bør hentes fra, svarte 36,2 prosent økte skatter, mens 30,1 prosent vil bruke mer penger fra Oljefondet. 18,9 prosent mener midlene bør hentes fra andre sektorer. Bare 4,7 prosent vil øke pasientenes egenandel.

Respondentene ble delt i tre grupper og bedt om å ta stilling til ulike scenarioer for effekten av en tenkt kreftmedisin som koster én million kroner per pasient.

I alle tre scenarioene var gjennomsnittlig overlevelse for pasientene på to måneder, men i det andre scenariet blir i tillegg fem prosent av pasientene langtidsoverlevende. I det tredje scenariet overlever femten prosent på lang sikt.

Andelen av dem som var helt eller nokså enig i at staten kan si nei til behandlingen, sank fra 67,3 prosent i første scenario, til 43,5 prosent og videre til 36,3 prosent i scenario to og tre.

Ja til dyr medisin med lav effekt?

Alle deltakerne måtte også ta stilling til følgende generelle påstand: «Det er akseptabelt at staten sier «nei» til nye kreftmedisiner når effekten er liten og prisen er høy.»

47,3 prosent er helt eller delvis enig i at det er akseptabelt, men en betydelig andel, 37,7 prosent, er helt eller delvis uenig i at det akseptabelt at staten sier «nei».

I lys av debatten rundt prioriteringer og kreftmedisiner synes ikke førsteforfatter av studien, Carl Tollef Solberg, at dette er overraskende.

– Vi mennesker trenger håp. Det kan være vanskelig å godta at en dyr behandling statistisk sett kan være lite effektiv, for man håper gjerne at man skal være en del av en mindre gruppe som får god effekt, sier Solberg som er lege, filosof og seniorforsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

«Tause tapere»

Solberg tror det også kan være vanskelig for mange å akseptere nei til slike medisiner fordi de som ikke får offentlig finansiering til behandlingen sin, gjerne har et ansikt.

– De kommer i mediene med navn og bilde. Da blir det hjerterått med en gang.

– Men hvis vi bruker store deler av helsebudsjettet på nye kreftmedisiner med begrenset effekt, vil vi forsake andre gode tiltak. De som taper på dette, vet vi ikke hvem er. De er ansiktsløse, statistiske og tause tapere.

Han tror det vil være lettere å akseptere et slikt «nei» hvis man godtar at pengene man bruker på en dyr og lite effektiv medisin, må komme fra et sted i det offentlige budsjettet. Og at pengene kunne vært brukt på en annen måte, for eksempel til bedre kols-behandling eller bedre tilbud til alvorlige rusmisbrukere. At systemet skal ta hensyn til alle pasienter med alle slags tilstander, også de tause, er selve grunnsteinen i prioriteringssystemet, understreker seniorforskeren.

– Dette er ikke så lett å akseptere, og da er vi tilbake til at mange ønsker økt finansiering, sier Solberg, som legger til at dette ikke vil gjøre at man slipper unna å prioritere.

Mer positive til prioriteringer

Selv om vi i Norge lenge har hatt en offentlig debatt om prioriteringer i helsetjenesten, har det ikke vært gjennomført så mange spørreundersøkelser om folks holdninger til dette.

En undersøkelse fra 1998 viste at folk var skeptiske til å rasjonere helsetjenester. I 2014 kom en ny stor undersøkelse fra det norske medborgerpanelet. Mange, men ikke alle, aksepterte den gang at man ikke kan finansiere alle mulige helsetiltak.

Helt overordnet mener Solberg det er grunnlag for å si at det var blitt noe større toleranse for prioriteringer fra 1998 til 2014. Og, basert på funnene i egen undersøkelse, at det kan være hold for å si at den norske befolkningen er enda litt mer positivt innstilt til prioriteringer nå.

Seniorforskeren forklarer at dette er viktig kunnskap fordi prioriteringsarbeidet bør ha en viss oppslutning i befolkningen for å ha legitimitet.

– Hvor stor finansieringen er totalt sett, hvilke medisiner som finansieres og hva vi prioriterer opp og ned, har betydning for hvordan vi til syvende og sist blir møtt i det norske helsevesenet. Dette angår oss alle.

– Det er helt legitimt at det er uenighet om prioriteringer, for dette er genuine, etiske dilemmaer. Samtidig trenger vi en oppslutning om at prioriteringer må gjøres.

– Skal ikke la tilfeldighetene råde

Mens det har vært gode offentlige diskusjoner om prioriteringer i spesialisthelsetjenesten, har man ikke kommet like langt i kommunehelsetjenesten. Men her skal det gjøres et nybrottsarbeid, som følge av NOU-en fra Blankholm-utvalget fra 2018, forklarer Solberg.

I spørreundersøkelsen tok de inn noen spørsmål tilknyttet dette.

Et viktig funn er at hele 82,2 prosent av de spurte mener det er uakseptabelt at norske kommuner tilbyr helse- og omsorgstjenester av ulik standard.

– Folk ønsker lik standard, og det er i tråd med det man forsøker å gjøre i Blankholm-arbeidet, sier han.

– Vi skal ikke la tilfeldighetene råde. Det skal ikke være den sterkestes rett, slik at den som roper høyest eller får ansiktet sitt i avisen, prioriteres. Det skal være etisk relevante, forutsigbare og åpne vurderinger som avgjør om man får en behandling eller ikke.

Prioriteringsmyter

Solberg mener at mediene har en tendens til å fremstille prioriteringer som at man skal sette en prislapp på et menneskeliv. Dette er en myte han vil til livs.

– Det er ikke det man gjør. Utgangspunktet er snarere at menneskers verdi er lik. Verdien av tiltak er derimot ulik. Man setter en prislapp på verdien av et tiltak.

En annen myte er at prioriteringer handler om å spare penger, mener han.

– Prioriteringer handler om å koble behovene vi har bedre sammen med tiltakene.

Les også: Kan tannleger fange opp vold og overgrep av barn tidlig? Det vil norske forskere finne ut av