Helende arkitektur: Knallrosa bøttekott og grønne medisinrom

I planleggingen og utformingen av interiør i forbindelse med utbyggingen av sykehuset i Tønsberg var ett av målene å avinstitusjonalisere sykehusrommene. – Pasientene gir oss veldig mange gode tilbakemeldinger om at det er gode rom å være i.

Rommene oppleves luftige både for pasienter, pårørende og sykepleierne, sier seksjonsleder Torill Holthe ved sykehusets hjertepoliklinikk.

«Helende arkitektur»

Seksjonslederen fremhever bruken av treverk– og at pasientene kan ligge i sengen og se på utsikten gjennom vinduene. Hun sammenligner utformingen med andre sykehus, og hun påpeker at flere steder er vinduene så høye at fra sengen ser pasientene bare himmelen.

– Badene er også funksjonelle og oppleves veldig bra for pasientene. Bygget påvirker oss positivt, og det er mye lys og farger.

Seksjonslederen forteller at hun tror på såkalt «helende arkitektur».

– Det er helt sikkert at omgivelsene kan ha en positiv påvirkning på pasientene.

Det er også viktig å ha en opplevelse av at det er ryddig rundt en, legger hun til, og sier at rommene på sykehuset er lett å holde ryddige fordi de er såpass strippet for unødvendige ting.

Enklere og mer effektivt

– Vi deltok i en omfattende brukerprosess og snakket med ulike brukergrupper som skal ta i bruk sykehuset, sier ansvarlig interiørarkitekt Ane Wierli Nilsen.

Hun forteller at de diskuterte hvilke behov som måtte dekkes, hva som skulle til for at rommene skulle fungere optimalt, hvilket utstyr som skulle inn, og hvordan de brukte rommene.

Omgivelsene skal gjøre arbeidshverdagen enklere og mer effektiv. Pasientene skal føle seg ivaretatt, og omgivelsene skal føles trygge for dem.

– Jeg er av den oppfatningen at man ikke nødvendigvis blir så veldig frisk av å stirre inn i en hvit vegg. Vi har jobbet mye med brystningshøyde på vinduer i sengerom, slik at man kan se ut av vinduet fra sengen.

Foto: LINK Arkitektur/Melissa Hegge

Én farge på alle veggene

Nilsen peker på at interiørarkitekter etter hvert har fått en mer sentral rolle.

– Noe jeg tenker at er veldig viktig.

Hun forklarer at selv om det er synd å si det, må man noen ganger slåss mot drift.

– De vil gjerne ha én farge på alle veggene, som er enkelt å vedlikeholde. Det er mange interessenter i et prosjekt – gjerne med motstridende ønsker. Drift ønsker få materialer og enkelhet, arkitekten ønsker mer variasjon og farger.

Interiørarkitekten hevder at kvadratmeterprisen er noe av det laveste i forhold til sammenlignbare prosjekter.

– Å fargesette vegger koster «ingenting», så det er litt det at man må tørre. Sykehus er veldig omfattende prosjekter med mange involverte parter og da må alle ville dra i samme retning. Vi har fått veldig positive tilbakemeldinger og hatt et godt samarbeid gjennom hele prosessen med alle involverte aktører.

Hun understreker at de hele tiden har hatt både pasienten og de ansatte i fokus.

– Sykehus har ofte stramme budsjetter å forholde seg til, men hvis omgivelsene bidrar til at pasienter i gjennomsnitt får ett døgn kortere liggetid sparer man samfunnet totalt sett for store summer. Hvis vi kan bidra med det, og at de ansatte opplever at arbeidshverdagen flyter og fungerer, da har vi oppnådd mye, selv om det ikke er målbart på samme måte.

«Vi har tatt inn litt humor»

Tanken var at sengerommene skulle oppfattes mer som hotellrom enn sykehusrom.

– Vi vil gi både en hjemlighet for pasientene og en variasjon for de ansatte. I sykehusene er det veldig høyt fokus på renhold, smittevern og sikkerhet, og det er mange ting man skal forholde seg til innenfor dette.

Nilsen forteller at de satte søkelys på helende omgivelser, trygghet, trivsel og effektivitet.

– I tillegg har vi tatt inn litt humor. Alle lagre og bøttekott har fått knallrosa gulvbelegg. Medisinrommene har fått gressgrønn farge på gulvet, som skal skjerpe konsentrasjon og gi en oppkvikker. Man skal jo helst dosere riktig. Ellers er det en dempet fargepalett.

Å se på naturlige elementer, kan virke helende, mener interiørarkitekten.

– Vi har brukt de faktorene som vi vet kan påvirke positivt, som farger og treverk.

Poliklinikken er mer preget av sterkere farger og geometriske former på veggene.

– På nyfødtintensiven er det ofte langtidsopphold, og vi ville at det skulle føles mer hjemlig og lunt.

Akuttmottaket har ifølge interiørarkitekten beroligende farger.

– Du kommer dit antakelig med høy puls, og da ønsker man å prøve å roe ned. Det å få inn natur, er viktig. Vi ordnet tapet med natur og skog på akuttmottaket. Man er ofte i en sårbar tilstand, og da kan dette roe deg ned mer enn en hvit korridor.

Foto: Sykehuset Vestfold/ LINK Arkitektur/Melissa Hegge

Plass til familie

– Jeg ser at arealer blir kuttet når man bygger nytt, og det er nesten ikke plass til pårørende, sier daglig leder Anita Vatland i Pårørendealliansen – før hun stiller spørsmålet «Hvor skal de pårørende få hentet seg inn igjen?»

Vatland ønsker mer fokus på at det må være rom for de pårørende som kommer til sykehuset, og hun påpeker at her er det store variasjoner.

– Innen psykiatrien ser man mange nitriste steder med gamle og dårlige rom. Man føler seg ikke velkommen eller inkludert, allerede fra man går inn døra til venterom og oppholdsrom. Det er viktig å se på hvordan man kan lage familievennlige omgivelser for de som må være til stede for sine kjære, presiserer hun.

– Bare tenk på dem som er pårørende på sykehjem hvor enkeltrom gjøres om til dobbeltrom. Familien sitter med noen som er på sine siste dager, og det er ikke plass til annet enn en stol på enden. I tillegg har man en stakkar som ligger i sengen ved siden av.

Hun mener dette signaliserer mangel på respekt for det å ta farvel med folk.

– Det er en stemoderlig behandling av folk i siste fase.

Bilde av familie på veggen

Dette med gjestfrihet – og hvordan vi tenker på at pårørende er med gjennom hele reisen i helsevesenet – er en litt fraværende tanke, ifølge Vatland.

– Jeg ville ha invitert en bruker og pårørende til å gå gjennom bygget sammen med de ansvarlige. Se på hele språkbruken, for eksempel med tanke på skiltingen i korridorene. Hva sier vi uten å si det. Hva er det vi møter kontra hva vi vil signalisere?

Hun legger til at det har vært en trend at mye bygges sterilt og enkelt.

– Pasientene får ikke lov til å henge opp bilder av familie fordi det kan ødelegge veggen. Man må se på hvordan man kan gjøre omgivelsene familievennlig og lage hvilesoner for dem som står i tøffe situasjoner. Det er behov for en type stille rom, fastslår hun.

– Og så er det alt fra den kaffekoppen, til at noen spør om du vil ha mat, eller sier at nå kan jeg sitte her mens du går ut.

Det handler om så mye mer enn farger, bemerker Vatland.

– Den fargen man merker i holdninger, tror jeg er det viktigste. Jeg synes det er mye å hente ved å tenke på hvordan vi tar imot familien når de kommer og noen ganger avlaster, og i tillegg får mange av oppgavene.

Det menneskelige

Nyere bygg viser at man tenker mer på tiltak som for eksempel egne innganger, påpeker Vatland.

– Slik at man slipper å gå gjennom de evinnelige korridorene.

Hun tror ikke at folk flest tenker så mye over om fargen i rommet er blå eller rød.

– Du kan komme til et sted som er veldig dårlig bygningsmessig, men hvis du føler deg velkommen som pårørende, teller det mer enn at de fysiske omgivelsene er tipp topp. Jeg tror ikke vi skal glemme det menneskelige i det.

Så kan man kanskje lære av steder som lager eksterne rom som gir pustepauser og hvile, hvor man kan se skog og sjø, tilføyer Vatland.

– Det er også en forskjell på å sitte på intensivavdelingen i ukesvis sammen med noen som svever mellom liv og død, en eldre person som skal ta farvel og som har behov for at hele storfamilien dukker opp, eller når det har skjedd en ulykke og man vet at man skal skru av maskinen. Det er veldig mange ulike pårørendesituasjoner.

Vatland påpeker behovet for å samarbeide med bruker og pårørenderåd på de ulike sykehusene.

– De kan komme med innspill og være sparringspartnere.