MELDER SEG UT: Ungdom som ikke opplever å bli inkludert i vurderinger kan dra ned hetten og melde seg ut, mener forsker Stig Erlend Bjønness.

Foto: Julie Kalveland

Forsker råder helsepersonell til å benytte «samvalg» i behandlingen av ungdom

– Noen opplever at de har vært tatt med i avgjørelser om behandling på et sted, men så skal de videre til spesialbehandling et annet sted og da opphører samvalget.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Fredag disputerte Stig Erlend Bjønness for doktorgraden med en avhandling om brukermedvirkning og samvalg i behandlingen av unge med psykiske lidelser.

– Samvalg er et litt ullent begrep for mange. Noe av tanken min med forskningen har vært å finne ut hva samvalg er og hvilken nytte vi eventuelt kan ha av det, sier Bjønness, som er psykiatrisk sykepleier. 

De siste årene har han tilknyttet Avdeling for folkehelse ved Det helsevitenskaplige fakultet ved Universitetet i Stavanger.

– Hva er samvalg?

– Det betyr at avgjørelser om behandling fattes i et likestilt partnerskap. Behandleren stiller med fagkunnskaper og pasienten har sine verdier, preferanser og mål. Det har vært vanligere med samvalg innen somatikken, som for eksempel valg av anestesi ved fødsel.

Bjønness har selv jobbet klinisk med unge med psykiske lidelser og har i dag en bistilling som koordinator for et ekspertråd med unge erfaringskonsulenter.

– Internasjonalt er det utført relativt mye forskning på samvalg, eller «shared decision-making», men det meste av forskningen er gjort innen somatikken og blant voksne.

«Hetten over hodet»
Under arbeidet med avhandlingen har Bjønness har intervjuet 37 personer med erfaring fra flere ulike sykehus. Ti ungdommer fra 13-18 år som har vært innlagt i psykiatrien, 12 foreldre, samt fokusgruppeintervjuer med 15 helsepersonell og ledere innen helsetjenesten. Forskeren har samarbeidet med Forskningsfabrikken.

Forskeren er ikke i tvil om at det er en fordel å inkludere ungdom selv når det gjelder egen behandling. Risikoen ved å ikke få med de unge på laget, er at de kan melde seg helt ut.

– Fra ungdommen sin side, så opplever de at de fort kan innta en «fuck you»-holdning hvis de ikke opplever at de blir tatt på alvor og at meningene deres blir hørt. Da beskriver de en slags motstand hvor de for eksempel bare drar hetten over hodet og sier nei til alt – eller at de later som om de er enige i alt, uten å være det.

Bjønness viser til at samvalg kan være spesielt viktig for unge uten et sterkt nettverk.

– Når det gjelder ungdommer som kommer fra en ressurssterk familie og som selv ønsker hjelp, så går det av seg selv. Når det er «knute på tråden» og ungdommen ikke vil selv, så er behandlingen mer krevende.

Tar med pasienten i møter
Forskeren opplever at mange av de samme meningene går igjen hos både behandlerne, pasientene og de pårørende han har intervjuet. Han var ikke overrasket over at mange la vekt på tilrettelagt informasjon og en trygg relasjon mellom behandler og pasient, men andre funn mener han gir en ny forståelse.

Han råder helsepersonell til å introdusere brukermedvirkning så tidlig som mulig og å ta med pasientene i behandlingsmøter.

– Det var flere av behandlerne jeg snakket med som jobbet med dette, men det ble beskrevet som «en lengre prosess». Det krever blant annet at det er færre personer til stede på møtene, at ungdommene får vite hvem som skal delta og hva agendaen på møtet er.

Eksempler på valg som tas kan være om pasienten skal på sengepost og hva slags behandlingsform pasienten har behov for.

– Det kan for eksempel være at pasienten kunne tenke seg kognitiv terapi, men at det å sitte og se hverandre i øynene ikke passer. Kanskje vil de heller knytte terapien til en aktivitet.

Ser diagnose som hinder
– Et interessant funn, som jeg ikke har sett at har blitt skrevet om før, er at ungdommene opplevde et fokus på diagnoser som et hinder for brukermedvirkning og samvalg. De opplevde at det på en måte paternalistisk – at de «ble diagnosen sin» og at kursen allerede var staket ut.

– Behandlerne vil kanskje svare at diagnosesetting er en del av behandlingen?

– Ja, men det trenger ikke å være enten-eller. Vi trenger ikke å avvikle eller forkaste diagnosesystemet. Det handler mer om å flytte fokuset over på behovene til pasienten.

Bjønness er også opptatt av at det er viktig at ulike tjenester snakker sammen.

– Noen opplever at de har vært tatt med i avgjørelser om behandling på et sted, men så skal de videre til spesialbehandling et annet sted og da opphører samvalget.

Tar tid
Det er ikke til å legge skjul på at samvalg er mer krevende for behandlerne, mener Bjønness, som nå har gått over i en stilling som førsteamanuensis ved Avdeling for folkehelse ved Universitetet i Stavanger.

– Om vi skal tilby samvalg til de aller sykeste, så tar det mer tid. Samtidig kan også være her man kan få det største utbyttet og unngå at pasientene kommer igjen og igjen.

Bjønness mener også det er behov for en politisk prioritering.

– Det har ikke manglet på kritikk av trykket innen den psykiske helsetjenesten de siste årene. Dette har vært varslet problem, uavhengig av korona. Tjenesten er ikke godt nok rigget i utgangspunktet, og det er klart at det må helsepolitiske føringer og ressurser til. Det må være mer enn fine ord.

Powered by Labrador CMS