Bruker VR-briller i behandling av schizofreni: – Et glimrende verktøy

Forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) og Oslo universitetssykehus (OUS) har startet et prosjekt for pasienter med schizofreni, hvor de tar i bruk kunstig virkelighet – virtual reality (VR) – slik at pasientene skal øve på å utsette seg for vanskelige situasjoner, men i trygge omgivelser.

Se for deg at du går ut på en holdeplass og venter på trikken. Idet du går om bord, ser du at det er mange andre mennesker på denne trikken. Alle stirrer rett på deg.

– De stirrer virkelig altså, sier Jan Ivar Røssberg engasjert. Han er professor ved Institutt for klinisk medisin ved UiO og overlege ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved OUS.

Dataskapt miljø
Scenarioet på trikkestoppet er hentet fra prosjektet som han og kollegaen jobber med. Akkurat dette eksempelet, hvor medpassasjerene stirrer rett på deg, er nivå fem, altså det vanskeligste. For de fleste vil nok dette være en for brå start: Heldigvis gir de første nivåene deg muligheten til å ta trikken alene, og derfra kan man øke utfordringene om man ønsker.

Kunstig virkelighet er en teknologi som lar brukeren være inne i et dataskapt miljø som kan utforskes. Ved hjelp av brillene og håndkontrollene kan man se, høre og påvirke det som skjer inne i simulasjonen.

Røssberg forteller at han selv opplevde det som «veldig virkelig og litt skummelt», idet han testet de ulike scenarioene som de bruker i prosjektet. Han lurte på om dette ble for mye eksponering av vanskelige situasjoner for pasientene.

Røssbergs forskerkollega var også noe skeptisk til å begynne med.

– Jeg var litt usikker, hvis jeg skal være helt ærlig, da vi sendte inn en søknad til Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og Personvernombudet, sier psykolog og forsker June Ullevoldsæter Lystad ved Klinikk psykisk helse og avhengighet ved OUS og UiO.

Hun forklarer at man i utgangspunktet kan tenke at en psykose i seg selv er en realitetsbrist, så hvordan ville det være å indusere nok en realitet, slik som VR er. Lystad var bekymret for at pasientene kunne bli dårlig av det.

– Men dette ser vi overhodet ikke så langt, konkluderer hun.

– Her og nå
Tidligere har forskerkollegene jobbet med prosjekter innenfor samtaleterapi med pasienter som har alvorlige psykotiske lidelser.

De har særlig jobbet med kognitiv adferdsterapi. Røssberg har stilt pasientene spørsmål om hvorfor hverdagslige situasjoner, som for eksempel å ta trikken, møte fastlegen eller å gå på butikken, er vanskelig. Røssberg sier at selv om det er skuffende, er realiteten at samtaleterapien ikke nødvendigvis har så stor effekt.

– Det blir for fjernt for pasientene. Vi må ha noe her og nå, og da er VR et glimrende verktøy.

Pasientene kan ta på seg brillene, og i løpet av sekunder står de i butikken i den virtuelle verdenen. Så kan Røssberg sammen med pasienten snakke om hvordan det oppleves. Er stemmene plagsomme? Hva skjer om man lytter ordentlig godt etter, er de farlige? Hvordan skal man forholde seg til stemmene?

Røssberg forteller om en pasient som ikke klarte å ta trikken fordi han mente at alle kunne lese tankene hans. Dersom overlegen hadde hatt VR-brillene på dette tidspunktet, kunne de ha øvd sammen på dette i trygge omgivelser på kontoret.

– Da kan vi øve på det her og nå, slik at det er helt ferskt, fremfor når vi prater om en opplevelse på trikken for én uke siden. Vår hypotese er at dette er mer virksomt.

Behandling utenfor kontoret
June Ullevoldsæter Lystad understreker at det finnes mange flinke kognitive terapeuter, men at det er lagt opp slik at man i helsevesenet har dårlig tid. De fleste terapeuter har dermed ikke tid til å være med ut og sørge for den eksponeringen som pasientene har behov for.

– Man må gjøre det mange nok ganger til at det sitter, legger hun til.

Under behandlingen følger VR-terapeutene med på ipad eller på dataskjermen, og kan dermed se det samme som pasientene ser inne i VR-brillene.

– Da har vi mulighet til å gå inn i forsvarsstrategiene med en gang. De ser vi ofte ikke ellers fordi vi tenker at all god behandling foregår inne på vårt eget kontor, og ikke i så stor grad ute sammen med pasientene.

Hun understreker at hun setter det litt på spissen, men at det nye verktøyet gir terapeutene mulighet til å gi pasientene tilbakemelding og støtte der og da, i stedet for å snakke om opplevelsene i fortid eller fremtid.

Enkelt å rekruttere
Ifølge Lystad har det vært overraskende lett å rekruttere deltakere til prosjektet. Så langt er det femten pasienter som tester ut VR-brillene i behandlingen sin. Det er først og fremst unge pasienter som deltar, og tilbakemeldingene er gode.

– Det er så viktig å komme i gang tidlig, slik at vi kan forhindre funksjonsfall hvor de trekker seg tilbake.

Røssberg konkluderer med at man kan vinne mye ved å bruke en slik metode, som ifølge ham er effektiv og kan hjelpe pasientene ut i hverdagslivet igjen. VR-terapi treffer virkelig de yngre pasientene, mener overlegen.

– Dette er en motivasjonsfaktor for å motta behandling, også for denne gruppen pasienter, som har de alvorligste lidelsene og ofte ikke ønsker så mye behandling, fastslår han.

Vil utvikle norsk versjon
Programmet de bruker nå, er en engelsk versjon laget i Oxford. Programmet er utviklet av Universitetet i Oxford og firmaet Oxford VR. Ved hjelp av støtte fra Helse Sør-Øst skal forskerne utvikle en norsk versjon. Her vil scenariene være tilpasset norske forhold med norsk tekst og stemmer.

I tillegg tar selve scenarioene utgangspunkt i situasjoner som kan oppleves mer gjenkjennelige med tanke på norsk kultur.

Lystad skyter inn at kanskje Nav-kontoret burde inkluderes i den norske versjonen.

– Det er en setting som mange kan kjenne seg igjen i og som er verdifull å mestre.