Har vi glemt legevaktsentralene?

Kronikk: Guttorm Brattebø, seksjonsoverlege og leder av Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) ved Haukeland Universitetssykehus og professor II ved Universitetet i Bergen (UiB)
Emil Kristoffer Iversen, lege ved KoKom og ved AMK Oslo (OUS) og Asker og Bærum Legevakt
Ida Natås, seksjonsoverlege ved Oslo Legevakt
Silje Longva Todnem, legevaktsjef i Hardanger og Voss legevaktdistrikt

SAMMENLIGNET MED mange andre land har Norge en unik medisinsk nødmeldetjeneste hvor publikum til enhver tid kan komme i kontakt med helsepersonell ved behov for akuttmedisinsk hjelp. Landets 16 akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK) – medisinsk nødtelefon 113 – og de knapt hundre legevaktsentralene (LVS) utgjør denne svært viktige delen av den akuttmedisinske kjede. Det stilles likevel få formelle krav til operatørene.

Akuttmedisinforskriften stiller krav til at legevaktsentralene skal bemannes med personell med relevant helsefaglig utdanning på bachelornivå, nødvendig klinisk praksis og gjennomført tilleggsopplæring. Utover dette foreligger det få presiseringer fra helsemyndighetene.

KREVENDE VURDERINGER. Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjons beredskap (KoKom) har publisert forslag til opplæring og kompetanse, men det er ikke nødvendigvis slik at enhver operatør i nødmeldetjenesten oppfyller disse. For nyansatte AMK-operatører gis det en ganske omfattende opplæring og oppfølging før de får jobbe selvstendig. Denne kan vare i flere måneder.

Å yte helsehjelp som LVS-operatør er en viktig og krevende oppgave, og har mange likhetstrekk med arbeidet på AMK. Det hviler et stort ansvar på den enkelte, og viktige avgjørelser tas under tidspress. Dersom mangelfull opplæring eller sikring av kompetanse fører til sviktende vurderinger, kan dette få alvorlige konsekvenser for pasienter – og vil være et brudd på virksomhetens plikt til å tilrettelegge for forsvarlige tjenester.

TANKEKORS. Sammenlignet med AMK er det et tankekors at mange LVS-er kan ha en utfordring med å tilby mer enn noen få dagers opplæring før arbeid som selvstendig operatør. Enkelte steder stilles det ikke krav til erfaring fra praktisk legevaktarbeid eller tilsvarende før selvstendig arbeid på LVS. Etter vårt synspunkt er ikke dette tilfredsstillende, men likevel en relativt utbredt praksis. Rekrutteringsutfordringer og bruk av vikarbyråer bidrar også til å gjøre dette mer utfordrende.

Den omfattende opplæringen i AMK skyldes store krav til både medisinske og tekniske ferdigheter. Operatørene skal ha god faglig oversikt over de ulike pasientforløpene. I tillegg skal sentralene også overvåke og prioritere tilgjengelige ressurser. Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (NIMN) er et hjelpemiddel som benyttes for beslutningsstøtte i alle AMK-sentraler for å velge rett respons ved en 113-henvendelse. LVS har i tillegg annen beslutningsstøtte tilgjengelig; som for eksempel Legevaktindeks, som ligner NIMN, og Manchester Triage System (MTS). Slike systemer forutsetter grundig opplæring og god medisinsk kunnskap hos brukerne, men også utstrakt bruk av klinisk skjønn fra helsepersonellet.

OPPGAVENE. Ifølge Akuttmedisinforskriften skal nødmeldetjenesten gi medisinskfaglige råd og veiledning, prioritere, registrere, iverksette tiltak og følge opp henvendelser ved behov for akutt og øyeblikkelig hjelp. AMK varsler ambulanse, andre nødetater og hovedredningssentralen ved behov, samt setter over samtalen til legevaktsentral når henvendelsen gjelder allmennmedisinske problemstillinger.

LVS videreformidler henvendelser til helse- og omsorgstjenesten i kommunen, lege i vakt, fastlege, jordmor, kriseteam, andre legevaktsentraler og andre relevante instanser. Ved behov for akuttmedisinsk hjelp settes samtalen over til AMK. Spesielt for legevaktsentraler er behovet for bred allmennmedisinsk kunnskap for å kunne veilede pasienter med et vidt spekter av symptomer og spørsmål.

Medisinsk nødmeldetjeneste stiller høye krav til kommunikasjonsevne, faglig oversikt, kjennskap til lokalt nettverk og tilgjengelige ressurser, noe som til tider kan være svært utfordrende. Det sier seg egentlig selv at opplæringen som gis, derfor må være av en viss varighet og omfang.

VARIERENDE OPPLÆRING. De fire regionale helseforetakene som har ansvar for AMK, sikrer standardisert opplæring. LVS har en kommunal styringslinje og det er opp til den enkelte legevakt å fastsette opplæring lokalt. Opplæringen varierer derfor i omfang og er i ytterste konsekvens en minimumsløsning på noen få dager.

For landets kommuneleger og andre medisinskfaglig ansvarlige ved legevaktene, kan gode tanker og mål dessverre bli bremset av hensyn til kommuneøkonomi og politikernes andre prioriteringer. Følgen er ofte at opplæring og kompetanseheving i LVS nedprioriteres, og at de ansatte utfører denne svært krevende jobben uten tilstrekkelig faglig kompetanse, noe som igjen rammer pasientene.

Sett i lys av den viktige funksjonen LVS representerer, fortjener denne delen av helsetjenesten både større faglig anseelse og ressurser til enhetlig opplæring. Målet må være godt trente LVS-medarbeidere som kan sortere og håndtere innringere med behov for umiddelbar hjelp, de som kan vente litt, og de som kun trenger råd over telefon. Først da utnyttes potensialet i den medisinske nødmeldetjenesten til beste for innbyggerne.

Tilleggsinformasjon: Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter, og presiserer at meningene er deres egne, og ikke nødvendigvis et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 04-utgaven