Nye mønstre for barnefamilier som har komplekse utfordringer

Innlegg: Eirik Abildsnes, kommunalsjef for forskning og innovasjon i Kristiansand kommune og førsteamanuensis Universitetet i Agder (UiA)
Eirin Mølland, forsker II ved Norwegian Research Centre (NORCE) og førsteamanuensis ved UiA
Kristine Løkås Vigsnes, prosjektleder for Nye mønstre – trygg oppvekst i Folkehelseprogrammet i Agder
Ingvild Skår, avdelingsleder for prosjektet Nye mønstre – Nav Kristiansand
Tore Bersvendsen, forskningsrådgiver i Kristiansand kommune

I DAGENS MEDISIN, under tittelen «På tide å involvere hele familien?» løfter Lene Christin Holum, Unni Aase Selstø og Faridah Nabaggala debatten om koordinerte tjenester til familier hvor flere familiemedlemmer har hjelpebehov fra helse- og velferdstjenestene.

Kronikken retter søkelyset mot en viktig utfordring for norsk helse- og velferdstjeneste, og artikkelforfatterne etterspør skreddersydd hjelp: «Er det noen som får til familieperspektivet?»

NYE MØNSTRE FOR TRYGGHET. Det er ikke nødvendig å reise utenlands for å finne modeller til helhetlig og koordinert innsats for barnefamilier som strever med komplekse og sammensatte utfordringer. Siden 2016 har Kristiansand kommune i samarbeid med forskningsmiljøer utviklet og prøvd ut modellen «Nye mønstre – trygg oppvekst», som sikrer helhetlig og koordinert innsats til barnefamilier som strever med komplekse og sammensatte utfordringer.

Målgruppen i utprøvingen har vært familier med vedvarende lavinntekt som også har utfordringer med fysiske og psykiske helse, bosituasjon, utdanning, arbeidstilknytning og sosial deltakelse. Gjennom det nasjonale Folkehelseprogrammet har ytterligere ti kommuner i Agder og Rogaland bidratt i arbeidet med å prøve ut og videreutvikle tiltaket.

KARTLEGGING – OG OPPFØLGING. «Nye mønstre – trygg oppvekst» tilbyr familiekoordinator, som koordinerer innsats rundt alle familiemedlemmer og gir tett oppfølging til familiemedlemmene over tid. Familiekoordinator benytter Familiens plan til koordinering av innsatser fra ulike deler av det offentlige tjenesteapparatet og bidrag fra frivillig sektor.

Systematisk kartlegging av livssituasjon, helse og livskvalitet for voksne og barn benyttes for å kartlegge familiens totale situasjon, og familiemedlemmenes ressurser og utfordringer. Kartleggingen bidrar til å identifisere behov og iverksette rett tiltak, og på bakgrunn av kartleggingen kan familiekoordinator og familien peke ut kursen sammen.

RELASJONELT SAMARBEID. «Nye mønstre – trygg oppvekst»-modellen legger til grunn en forståelse av koordinering som relasjonelt samarbeid. Ph.d.-stipendiaten Erlend Vik (2018) beskriver hvordan relasjonelt samarbeid innebærer dialog og diskusjon mellom samarbeidsaktørene for å oppnå større forståelse og økt innsikt i utfordringsbildet og hverandres mulige bidrag.

Når familiekoordinator legger til rette for relasjonelt samarbeid i arbeidet med deltakerfamiliene, bidrar det til at aktørene får økt innsikt, nye perspektiver og respekt for de ulike profesjonenes bidrag.

MER SAMHANDLING. Norges forskningsråd finansierer Nye mønstre; et innovasjonsprosjekt i offentlig sektor der vi gjennom ulike forskningsaktiviteter søker å forstå om, og hvordan, modellen virker (Mølland et al., 2020).

198 familier deltar i forskningsprosjektet Nye mønstre – 458 barn og 287 voksne – og bidrar med viktig kunnskap om hvordan de opplever sin hverdag, og om hvordan deltakelse i Nye mønstre påvirker deres livssituasjon. Vi har også undersøkt hvordan samarbeidspartnere i kommunal helse-, oppvekst- og velferdssektor, i tillegg til frivillig sektor, opplever at modellen Nye mønstre – trygg oppvekst påvirker deres arbeid (Bersvendsen, 2021). 280 respondenter deltok.

Undersøkelsen viste at modellen øker koordinert og helhetlig innsats, reduserer samarbeidspartneres bekymring for barn og familier, reduserer arbeidsbelastning for noen tjenester – og bidrar til økt samhandling med frivillig sektor.

VILJE TIL NYTENKING. Når vi i Nye mønstre har lyktes med å utvikle og etablere en modell for helhetlig og koordinert innsats til familier med komplekse og sammensatte behov, skyldes det i stor grad tverrpolitisk, administrativ og profesjonsfaglig vilje til å tenke nytt om hvordan vi kan organisere arbeidet for å optimalisere effekten av innsatser og tjenestetilbud. Å utvikle og etablere relasjonelt samarbeid til en praktisk modell for samarbeid i helse- og velferdstjenestene, på tvers av fag, profesjoner og sektorer, er et betydelig bidrag til å styrke samarbeid på tvers – og innebærer et potensial for økt familieperspektiv i helse- og velferdstjenestene.

Holum, Selstø og Nabaggala spør i sin kronikk om vi i Norge «skal fortsette med det som ikke fungerer, eller virkelig sette hele familiens behov i sentrum ved å prøve ut tilsvarende modeller?»

Vi har allerede gjort det, og deler gjerne våre erfaringer.

Ingen oppgitte interessekonflikter