På tide å involvere hele familien?

Kronikk: Lene Christin Holum, psykologspesialist, ph.d., forsker i Fafo med tidligere tilknytning til spesialisthelsetjenesten
Unni Aase Selstø, regionleder ved Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S), Veiledningssenter for pårørende Vest-Norge
Faridah Nabaggala, grunnlegger og daglig leder av Abloom

FORFATTERNE AV denne kronikken har alle erfart at i familier der flere familiemedlemmer trenger hjelpetiltak i form av ulike helse- og velferdstjenester, er det ofte vanskelig å oppnå et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Til tross for at det er implementert ulike modeller for å fremme samarbeid og koordinerte tjenester, er det vanskelig å få til.

Helt tilbake til opptrappingsplanen for psykisk helse på 1990-tallet, pasient- og brukerrettighetsloven i 1999 samt innføringen av individuell plan i 2001, har det vært en økende politisk bevissthet rundt behovet for bedre koordinerte tjenester innen helse- og velferdstjenestene. Spesielt har behovet for helhetstenking rundt barn og unge vært satt på dagsordenen, først gjennom det landsomfattende tilsynet med kommunale helse-, sosial og barneverntjenester til utsatte barn i 2009, senere gjennom opptrappingsplanen for barn og unge, og nå i den nye lovendringen i velferdstjenestelovgivningen om samarbeid, samordning og barnekoordinator.

INDIVIDORIENTERT. Det er i dag både politisk vilje til å oppnå bedre koordinerte tjenester, og politisk anerkjennelse for at det er vanskelig å få til. Allikevel klarer vi ikke å ivareta samhandlingsbehovet i familien som helhet. Kort oppsummert mener vi dette handler om at familie- og systemperspektivet ikke er tilstrekkelig ivaretatt i eksisterende modeller og lovverk.

Det er fortsatt hovedsakelig et individorientert perspektiv som gjelder, i den forstand at tiltakene kretser rundt én bruker. Selv ikke den siste lovendringen hensyntar familiens samlede behov. De ulike hjelpeinstansene er ikke organisert på en måte som legger til rette for samhandling når det er behov for mye hjelp «på kryss og tvers». Særlig krevende synes det å være i innvandrerfamilier, der det i tillegg til mindreårige barn også er hjemmeboende voksne barn med ulike tjenestebehov. Samtidig kan det være språklige barrierer og vansker med å orientere seg i det norske helse- og velferdssystemet.

KAOS I FAMILIEN. At familien som helhet får et fragmentert helse- og velferdstilbud, går erfaringsmessig mest utover barna, og det kan sette foreldrenes muligheter for tilstrekkelig ivaretakelse av både egne og barns behov på strekk.

Artikkelforfatter Unni Aase Selstø er i kontakt med en familie med fire barn, der far og én datter strever med psykisk sykdom. En oversikt over hjelpeapparatet viste at 14 instanser er inne med tiltak, de fleste hver eller hver annen uke. Det ble litt kaos i familien da far ble psykisk syk, og etter hvert ble mor sykmeldt. Det er mange møter og vanskelig å kombinere med å være i jobb. Mor og far får ulike oppgaver fra de forskjellige hjelperne, som de ikke har kapasitet å følge opp. Presset øker, dårlig samvittighet råder – og det endelige resultatet er at de friske familiemedlemmene utsettes for å utvikle egne vansker.

KUNNSKAP – OG ÅPENHET? Det er i ulike rapporter sett på «hvor det butter» når det kommer til å gi barn og familier et helhetlig tjenestetilbud. Alle løfter frem problemstillinger knyttet til det å oppnå god samhandling og et sammenhengende tjenestetilbud. Gjennomgående peker alle rapportene i retning av at den organiseringen vi har i dag, med til dels skarpe skiller mellom tjenester og nivåer og mellom kommunal- og spesialisthelsetjenesten, underbygger avgrensningene. Dette i form av ulikt definerte ansvarsområder, ulike lovverk og juridiske reguleringer, økonomi, definering av oppgaver samt fag- og profesjonskunnskap.

På tjenestenivå er det hovedsakelig mangel på kjennskap til og åpenhet mellom tjenestesteder, manglende samarbeidsarenaer, manglende rolleforståelse – av egen og andres hjelperrolle, samt ressurser, som er faktorer som vanskeliggjør et helhetlig tilbud. Et annet element er at hvis én i familien – ungdom over 16 år eller foreldre – ikke samtykker til helsehjelp og samhandling, så «lammer» dette hjelpeapparatet.     

SKREDDERSYDD HJELP? Er det noen som får til familieperspektivet? Det er et åpent spørsmål, men i Canada er det utviklet en modell som tar sikte på å koordinere tiltak for hele familien som én enhet; Coordinated Service Planning. I Nederland er det utviklet to modeller rettet mot familier med sammensatte behov; InConnection og Intensive home‐based treatment.

I InConnection-modellen er fokus på å nå ungdom, men via å hjelpe hele familien samlet. I den andre modellen er det en terapeut som fungerer som koordinator for familiens tiltak og bidrar med informasjon og praktisk og emosjonell hjelp. Her skreddersys tiltakene etter den enkelte families behov, og alles behandlingsbehov ivaretas.

Skal vi i Norge fortsette med det som ikke fungerer, eller virkelig sette hele familiens behov i sentrum ved å prøve ut tilsvarende modeller?

Tilleggsopplysning: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter. De opplyser at kronikken deres er avklart med familien de skriver om.