«Mistillitsrommet»

Kronikk: Robert Burman, spesialist i allmennmedisin, ph.d. og fagansvarlig lege i ALIS Sør

«I TILLITENS ROM trives legen. I Angstens rom brenner legene ut», skrev nå avdøde sosialmedisiner og professor Per Fugelli i en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2001, under tittelen «Tillit» 

Fugelli startet kronikken med ordene: «Tillit er det «gudestoffet» som holder pasienten og legen sammen». Videre skrev han at «personlig tillit oppstår mellom mennesker med navn, følelser, ansikt. Personlig tillit må vinnes, aktivt. Sosial tillit er tillit til institusjoner for eksempel Stortinget, politiet, helsevesenet. Sosial tillit utvikler seg mellom mennesker og ansiktsløse, følelsesløse abstraksjoner».

«Tillitsreformen i offentlig sektor» er beskrevet av sittende regjering som et av regjeringens viktigste prosjekter. På regjeringens nettsider kan vi lese: «Et viktig mål for arbeidet skal være å finne løsninger som gir mer rom og tid for førstelinjene både i stat og kommune, slik at de kan gi innbyggerne bedre tjenester».

ET MISTILLITSROM. «Blåresept-saken» har gjort at en samlet legestand nå opplever at den sosiale tilliten til myndighetene er tynnslitt: «Tillitens rom» er blitt erstattet av et «Mistillitsrom».

Det var et enstemmig storting som i 2019 stemte for lovendringen som åpnet for sanksjoner i form av personlige bøter for legene opp mot 200.000 kroner. Dette skjedde under en annen regjering, og det blir feil å gi all skyld til sittende regjerning. Men partiene som utgjør dagens regjering, var med på det samme enstemmige vedtaket i 2019.

EN SÆRLIG FORPLIKTELSE. Når dagens regjering profilerer seg med «Tillitsreform» som en viktig fanesak, skaper det en særlig forpliktelse til å «rydde opp». Som en talsperson fra et annet parti uttalte til VG: «Når vi har vært med på et vedtak som får uønskede konsekvenser, skulle det bare mangle at vi ikke tok ansvar for å rydde opp».

Legeforeningen opplevde bred støtte fra pasientorganisasjonene, som uttrykte stor bekymring for at leger kunne bøtelegges dersom de skrev blå resept på feil grunnlag. Bekymringen var like mye knyttet til at pasientene skulle bli skadelidende. Uten tillit fra pasientene er fastlegeordningen kun et tomt skall.

SOM EN VEKKELSE. Å lese Per Fugellis kronikk fra 2001 med 2022-briller, oppleves nærmest som en vekkelse i en tid hvor narrativet for norsk allmennmedisin er preget av dystopi og sosial mistillit. Institusjonell mistillit fra myndighetene overfor legene – «Blåresept-saken» – og fastlegers mistillit til at myndighetene har tilstrekkelig vilje til å redde fastlegeordningen, der «Tillitens rom» skapes hver dag av det Fugelli kalte «Tillitens mestere».

«Vi har vært svake for sterke tilnærmelser fra politikere, byråkrater, markedet, vitenskapen og bortskjemte konsumenter – på bekostning av autonomi og tillit i allmennpraksis. De siste 20–30 år har vært et trist og langt tilbaketog», skrev Fugelli i 2001.

Jeg tør ikke en gang å tenke på hva han hadde ment om de siste fem årenes utvikling.

GRUNNSTOFF I LÆRINGEN? Jeg ønsker å være med på å kjempe for å bevare dette «Tillitsrommet», for jeg ser hvordan Angstens rom vokser i mange unge kollegers arbeidshverdag, og hvordan frykt for bøter eller klagesaker blir styrende for klinisk praksis. Når jeg underviser/veileder og fremhever hva som menes med legekunst i allmennmedisin, med fokus på «Tillitsrommet», oppleves det til tider som at jeg beskriver en floskel mer enn et «gudestoff».

Betydningen av «Tillitsrommet», og hva som menes med legekunst, er ikke intuitivt for medisinstudenten eller den helt ferske legen. Dette kan likevel i stor grad læres slik at det kan brukes som et grunnstoff i den videre læringen, når erfaring og kompetanseutvikling gjør at legen i større grad anerkjenner «Tillitsrommet» som basis for legekunsten.

Fugelli skrev videre: «Tillit utvikler seg i langvarige forhold. Fastlegeordningen er en investering i tillit».

Mye tyder på at dagens politikere har glemt dette, og i større grad ser på fastlegeordningen som et verktøy som kan brukes til mange formål uten hensyn til hvordan dette påvirker lege-/pasientforholdet, og fastlegenes arbeidssituasjon.

VI MÅ TØRRE. Hvordan oppnår vi så økende gjensidig forståelse og sosial tillit? Gjennom dialog og spørsmål, men da må vi også tørre å stille de vanskelige og potensielt «vonde spørsmålene, som:

• Hvilken langtidsplan har politikerne og helsemyndighetene for fastlegeordningen?
• Hvorfor oppleves politikernes manglende vilje til konkrete tiltak for å redde fastlegeordningen som mistillit til den jobben fastlegene gjør på legekontorene hver dag?

Den kinesiske kunstneren og dissidenten Ai Weiwei uttalte nylig til A-Magasinet: «Det kan være ubehagelig for folk [at jeg stiller spørsmål], og «jeg trenger ikke nødvendigvis å få svar. Men hvis jeg ikke spør, blir jeg del av andres svar».

HÅP LIKEVEL? Fremover har jeg tenkt å stille flere spørsmål, i møte med kolleger, Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet, og på den måte åpne for mer refleksjon, dialog og gjensidig forståelse. Jeg er ingen dissident, men jeg er grunnleggende bekymret for at «Tillitens rom» innskrenkes, og for at «Angstens rom» får næring. Og jeg godtar ikke at vi som et kollegium «blir en del av andres svar».

I sitt siste svar til Legeforeningen, som var med på å skape en midlertidig løsning i den nevnte Blåresept-saken, uttaler helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap): «For meg er det viktig å understreke at å styrke fastlegeordningen er en av hovedprioriteringene til regjeringen. Vi skal bygge tillit, ikke skape vanskeligere arbeidsforhold for fastleger i Norge. Derfor er det viktig for oss å ha en god dialog om de innvendingene Legeforeningen har trukket frem».

Kanskje er det håp likevel?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at synspunktene i kronikken er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens standpunkter.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 02-utgaven