Kritisk konsekvens for anestesisykepleierutdanningen

Innlegg: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, professor i anestesisykepleie og nestleder i Anestesisykepleierne NSF

I ET INNLEGG i Dagens Medisin 17. januar innleder Lars Mathisen slik: «Frem til nå har det tatt syv år å utdanne intensivsykepleiere på grunn av nasjonale krav til to års relevant erfaring som sykepleier før spesialisering. I 2021 ble forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning vedtatt, og fra 2022 er det mulig å endre opptakskrav, korte ned det totale spesialistløpet og dermed øke tempoet i utdanning av intensivsykepleiere».

Som rektor ved Lovisenberg Diakonale Høgskole (LDH) sender han her et tydelig signal om at LDH vil fjerne opptakskravet – og mange vil sannsynligvis følge etter.

For både anestesisykepleiere, operasjonsavdelingene og pasientene kan dette få kritiske konsekvenser.

SVAKHETEN. Til tross for at Mathisen fremhever det som ensidig positivt å fjerne krav om erfaring før opptak, fremstiller han etter min mening også en svakhet ved dette. Han foreslår nemlig at intensivenhetene selv skal tilby «ettårige rekrutteringsstillinger for å øke relevans av praksis og innfri krav til forkunnskaper». Tanken er god, men sier han ikke med det samme da at det er behov for forkunnskaper?

Innen intensivavdelingene kan det godt være at det er en god ide å «la nyutdannede sykepleiere i rekrutteringsstilling avlaste spesialsykepleiere med direkte og indirekte pasientrettet arbeid, under ledelse av intensivsykepleiere». LDH-rektoren fremhever videre at dette vil forhindre tap av kompetanse fra øvrige sykehusavdelinger. Men: intensivavdelingene vil jo delvis «miste» denne kompetansen de to årene det tar å gjennomføre master i intensivsykepleie?

UMULIG INNEN ANESTESI.  Anestesisykepleiere skal «kunne gjennomføre anestesi til funksjonsfriske pasienter klassifisert som ASA I og II, og i samarbeid med anestesilege og andre profesjoner til mer komplekse pasienter og inngrep». 

Det jobber ingen sykepleiere uten spesialutdanning i operasjonsavdelingene.

Dette vil si at rekrutteringsstillinger ikke er mulig innenfor anestesisykepleie.

MINDRE EFFEKTIVT – ØKT RISIKO. Indirekte synliggjøring av hvilke konsekvenser en endring av opptakskravet vil få, presenterte også førsteamanuensis Stein Ove Danielsen ved OsloMet i Dagens Medisin i mai 2021. Her påpeker han at «samfunnet vil være mer tjent med flere spesialsykepleiere ut i tjeneste etter fem år».

I samme innlegg påpeker han imidlertid et behov for å «spisse/forsterke læringsformene i første del av studiet, som ferdighetstrening, simulering og forsterket praksisveiledning», i tillegg til at han foreslår «en form for turnustjeneste, i for eksempel ett år etter endt utdanning før endelig kvalifisering autoriseres».

Et slikt turnusår vil for anestesisykepleiere sin del innebære en risiko for forsinket operasjonsprogram, behov for å øke bemanningen, det vil si flere anestesisykepleiere. Ikke minst kan det innebære en risiko for pasienten, tatt i betraktning at de da ikke innehar nødvendige kvalifikasjoner til å fylle den selvstendige funksjonen.

TA GREP! Jeg vil med dette fremstille følgende begrunnelser for at helseministeren og kunnskapsministeren nå bør kjenne sin besøkelsestid:

• Alle anestesimiljøene er enstemmige: Det må stilles krav til minimum to års klinisk erfaring før opptak til masterutdanning i anestesisykepleie.
• Vi har allerede en utfordring på bachelornivå med å sikre relevante praksisplasser og veiledning av god kvalitet. Dette medfører at kandidater som tas direkte opp på en masterutdanning etter bachelor, kan ha svært begrenset erfaring med arbeid i spesialisthelsetjenesten, og ingen erfaring med selvstendig sykepleieutøvelse.
• For anestesiens del vil det medføre en stor ekstrabelastning på veileder med tanke på å begynne å veilede på et mye lavere nivå – i en situasjon hvor de allerede opplever veiledning som utfordrende.
• Videre vil det kreves tettere veiledning, som igjen kan gå ut over effektiviteten i avdelingen/for anestesiens del for operasjonsprogrammet, og som kan medføre forsinkelser.
• Kandidatene vil starte på et lavere nivå ved oppstart, hvor man ikke kan forvente samme selvstendige sluttkompetansenivå som tidligere. Dette kan feiltolkes som at masterutdanningen medfører lavere klinisk kompetanse.

UENIGHET. Dette er i strid med Den nasjonale forskriften for anestesisykepleierutdanning §2, som sier at «Utdanningen bygger på bachelorutdanning i sykepleie eller tilsvarende, norsk autorisasjon som sykepleier og skal gjennomføres i tråd med nasjonale og internasjonale anestesistandarder».

International Council of Nurses publiserte i 2021 Guidelines of advanced practice nursing- Nurse Anesthetists, som kan anses som en internasjonal standard. Her defineres et opptakskrav på ett års klinisk relevant erfaring. Grunnlagsdokument for anestesisykepleiere, som kan anses som en nasjonal standard, definerer et opptakskrav på minst to års relevant arbeidserfaring som sykepleier i 100 prosents stilling.

Ettersom miljøene synes å være uenige, er tiden inne for å differensiere.

KVALITETSRISIKO. Videre- og masterutdanning innen sykepleie har vært en karrierevei, en retning for livslang læring. Tradisjonelt har sykepleiere jobbet noen år, for så å søke nye utfordringer.

Å fjerne opptakskravet om to års erfaring vil, etter min mening, innebære en risiko for redusert kvalitet. Det må vel være en bedre tilnærming å rekruttere sykepleiere med erfaring til å søke masterutdanning og sikre dem lønn under utdanning?

Ingen oppgitte interessekonflikter