Sykehusavdelinger kan skånes for tap av kompetanse

Innlegg: Lars Mathisen, spesialsykepleier ph.d. og rektor ved Lovisenberg diakonale høgskole

FREM TIL NÅ har det tatt syv år å utdanne intensivsykepleiere på grunn av nasjonale krav til to års relevant erfaring som sykepleier før spesialisering. I 2021 ble forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning vedtatt, og fra 2022 er det mulig å endre opptakskrav, korte ned det totale spesialistløpet og dermed øke tempoet i utdanning av intensivsykepleiere.

Ved å opprette rekrutteringsstillinger for nyutdannede sykepleiere i intensivenheter, er det mulig å oppnå mer presise forkunnskaper, ta grep for å skåne sengeposter og intermediærenheter for tap av erfarne sykepleiere, og samtidig avlaste intensivsykepleiere – uten å gå på akkord med kvalitet og kompetanse.

EGNE STILLINGER? Den tidligere forskriften om utdanning av intensivsykepleiere – rammeplanen av 2005 – stilte krav om minst to års relevant praksis etter oppnådd autorisasjon som sykepleier. Dette har vært problematisk av flere grunner. Relevant praksis er et upresist begrep og har vært tolket ulikt. Til nå har det ikke vært et system for rekrutteringsstillinger ved intensivenheter, og relevant praksis må finnes andre steder. Det har ført til at mange sykehusavdelinger og intermediærenheter har brukt ressurser på jobbinnføring og kompetanseutvikling for nye medarbeidere, for så å avgi dem til spesialistutdanning etter to år og tape sårt tiltrengt kompetanse og erfaring.

Dersom intensivenhetene selv kunne tilby ettårige rekrutteringsstillinger for å øke relevans av praksis og innfri krav til forkunnskaper, ville det demme opp for denne systematiske dreneringen av kompetanse fra andre avdelinger.

SE HELHETEN! Under pandemien – og etter flere år med reduksjon av sengekapasitet – kommenterer infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus (Aftenposten, 13.januar) behovet for kapasitet og kompetanse utenfor intensiv: «De som kan få den verste støyten, er de som jobber på sengepostene der de behandler covid-19 pasienter som ikke er så dårlige at de må på intensiv».

Dette er et konkret eksempel på at hele verdikjeden i pasientforløpene må vurderes i sammenheng med intensivkapasiteten. Det er i mottaksenheter og på sengeposter at beslutning om overføring til intensiv fattes.

PRESS – OG KOMPETANSE. For å ha godt utbytte av intensivbehandling, må pasientutvelgelsen være presis og til rett tid, og pasienter må være sikret høy kompetanse i neste ledd etter endt intensivopphold. Presset på intensivenhetens ressurser avtar når kompetansen utenfor intensiv er høy.

I en kronikk i Dagens Medisin i april i fjor argumenterte dekan Anders J. W. Andersen ved Universitetet i Agder (UiA) og jeg for helhetlige løsninger – med stikkordene

• avlaste
• rekruttere
• utdanne, og
• beholde.

Vi beskrev hvordan apotekteknikere, laboranter og merkantilt ansatte er en del av løsningsforslagene for intensivkapasiteten.

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) har nå utvidet Hurdalserklæringens retorikk ved å inkludere «avlaste» for å løse personellutfordringene i helsetjenesten.

ET KINDEREGG. Tiden er moden for ytterligere nytenking ved å utvide begrepet utdanningsstillinger til å omfatte rekrutteringsstillinger for å akselerere utdanningen av intensivsykepleiere:

• Slipp nyutdannede sykepleiere til! De er vant til å studere – og de mestrer digitale læringsplattformer!
• Opprett ettårige rekrutteringsstillinger som sikrer forkunnskaper, uten at andre sykehusavdelinger taper kompetanse!
• La nyutdannede sykepleiere i rekrutteringsstilling avlaste spesialsykepleiere med direkte og indirekte pasientrettet arbeid, under ledelse av intensivsykepleiere!

Dette er ikke tiltak for å spare timeverk i dag. Dette vil være nye ressurser og en målrettet investering for en bærekraftig helsetjeneste, for å beholde intensivsykepleiere, og for å sikre høy kompetanse i alle ledd i pasientforløpene.

Ingen oppgitte interessekonflikter