Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt

Kronikk: Ragnfrid Kogstad, professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

FN-KONVENSJONEN om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) – diskrimineringskonvensjonen –ble ratifisert av Norge i 2013. Konvensjonen fastslår at medisinsk behandling må baseres på et fritt og informert samtykke – uten sortering av samtykkekompetente og ikke samtykkekompetente. Dette paradigmeskiftet innebærer samtidig økt ansvar for egne handlinger.

FNs høykommisær for menneskerettigheters ekspertpanel formidlet dette i 2007: «Lover om farlighet som grunnlag for frihetsberøvelse bør anvendes likt for alle» (min oversettelse). Dette viser igjen til diskrimineringskonvensjonens artikkel 14, der det heter at frihetsberøvelse ikke kan begrunnes med personens mentale tilstand.

Se også:Psykisk helsevern er også en del av beredskapen

SOM EN «MASKINFEIL». Av dette følger at truende eller skremmende oppførsel skal håndteres på lik linje med slik oppførsel hos enhver person, uten henvisning til personens mentale tilstand, men i henhold til relevante rettsregler. Relevant her er blant annet retten til å gripe inn overfor skremmende, hensynsløs og krenkende atferd, eller trusler om straffbare handlinger. Innen rettsvernet har vi både kriterier for straffefritak og formildende omstendigheter. De formildende omstendighetene kan sjelden frata en person alt ansvar for den kriminelle handlingen, men vil ha betydning for utmåling av straff og straffevilkår.

Skal en følge signalene fra FN, kan en påstand om utilregnelighet koblet til «psykotisk i øyeblikket» knapt aksepteres. En slik påstand er tilknyttet et medisinsk paradigme der psykose og andre psykiske lidelser oppfattes som noe nærmest mekanisk, som en «maskinfeil».

«SINNETS FLUKT». FNs diskrimineringskonvensjon fremmer et psykososialt paradigme der psykosen er et meningsfullt uttrykk. Personen kan nås, en gjensidighet er mulig, selv om dette kan være en krevende prosess. Psykosen kan være uttrykk for et behov for å skape et sosialt rom hvor identiteten blir tryggere for angrep, eller som personer med egenerfaring har uttrykt det; «en sinnets flukt fra en virkelighet som har blitt for vanskelig å bære».

Diskrimineringskonvensjonen signaliserer en endring til humanistiske og rettighetsbaserte tjenester. Hjemlene for tvangsbehandling må fjernes samtidig som grensene mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt, noe som kan motvirke den tunge stigmatiseringen som følger av forestillingene om at psykisk sykdom og farlighet henger sammen.

Til grunn for det nye paradigmet ligger et menneskesyn som handler om at vi alle lever med den angsten og de eksistensielle utfordringene som følger med å være i verden, en tro på at dialogen kan gjenopprettes – og en respekt for individets rett til beslutninger om eget liv.

PARADOKSENE. En rekke paradokser innen det psykiske helsefeltet inviterer til nytenking. For eksempel at:

• Dagens behandlingsinnsats fører ikke til mindre sykelighet.
• Omfanget av psykiske helseproblemer øker, sammen med trygdeutgiftene.
• I Norge representerer psykiske lidelser nå den største gruppen i uførestatistikken. 

Et annet paradoks gjelder diagnosesystemet, der målet har vært å finne biologiske forklaringer eller markører til de ulike diagnosene. Dette har ikke lyktes. Likevel utvides diagnosespekteret, og praksis fortsetter i håp om at fremtidig forskning vil skaffe det vitenskapelige grunnlaget for praksisen.

Teorien om kjemisk ubalanse i hjernen har hatt en utrolig overlevelsesevne, selv om den ble avkreftet på 1980-tallet. Den brukes fortsatt, selv om også Den amerikanske psykiaterforeningen (APA) slår fast at de eksakte årsakene til psykiske lidelser er ukjente.

METODESVAKHETER. Så hører vi påstander om «stor arvelighet» tilknyttet psykiske lidelser, samtidig som det fortsatt letes etter dokumentasjon på denne arveligheten. Studiene som er gjort, har store metodesvakheter, ikke minst har en ikke klart å skille ut miljøfaktorer. Og hva skulle en forresten oppnå ved å finne gener for psykiske lidelser? Kunne peke på avvik, menneskers begrensninger, eller å ordinere piller mot gener? Hvem er det gitt å si når vår naturlige biologiske variasjon blir patologi?

I flere runder har det gått ut sterke advarsler mot å gi antidepressiva til barn og unge uten at dette har hatt merkbare virkninger på praksis. Fra 2008–2017 økte bruken av antidepressiva med 50 prosent blant jenter, noe mindre blant gutter. Samtidig viser nye forskningsfunn og publisering av tidligere tilbakeholdte data, at nedtrappingssymptomer og bivirkninger er mye alvorligere enn det som har vært kjent tidligere.

Vi vet at psykiske helseproblemer, i likhet med de fleste helseproblemer, er nært tilknyttet sosial og økonomisk ulikhet, men både behandling og årsaksforklaringer har fokus på individet. Vi har også det tragiske paradokset at 43 prosent av alle selvmord skjer blant mennesker som er pasienter i psykiatrien. Det holder ikke her som forklaring at psykiske lidelser øker selvmordsrisikoen.

ANSVARLIGGJØRING. Norge ratifiserte diskrimineringskonvensjonen i 2013, men har fortsatt med å tvangsmedisinere pasienter. Den nødvendige dokumentasjonen på at dette gir fordeler som veier opp ulempene for den enkelte pasient, har uteblitt.

Internasjonalt peker psykiatere på at faget har manglet utvikling. Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling. Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, og brukernes subjektive meninger og erfaringer må settes i sentrum. Denne ansvarliggjøringen er avgjørende for å redusere stigma og for å drive feltet i en mer humanistisk retning. Dette krever samtidig en ny grenseoppgang mellom helsevern og rettsvern.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter. Hun er forfatter av «Etikk og menneskerettigheter i psykisk helsevern», (Kogstad, 2021) og viser til boken dersom noen skulle ønske nærmere dokumentasjon av kronikkens påstander.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 18-utgaven