Fremskritt for e-helse gir også digitalt utenforskap

Kronikk: Henriette Lauvhaug Nybakke, fremtidig stipendiat, Nasjonalt senter for e-helseforskning
Eirin Rødseth, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Monika Knudsen Gullslett, professor ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Siri Bjørvig, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for e-helseforskning
Kari Dyb, seniorforsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning

PANDEMIEN HAR fungert som et forstørrelsesglass på samfunnet og synliggjort et digitalt utenforskap, som er en utfordring for velferdsstaten. Ulikheter har blitt forsterket og mange rammes når helse og velferdstjenester digitaliseres. Noen blir faktisk stående utenfor.

Siden mars 2020 har vi vært vitne til drastiske endringer. En av de er en kraftig økning i digitaliseringen av helse og velferdstjenester. Digitale løsninger har bidratt til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner til tross for nedstengingen.

MANGE ER FORNØYD. Ved Nasjonalt senter for e-helseforskning forsker vi på e-helse og digitalisering. Vi har observert at e-helsetjenester og teknologi som har blitt forsøkt innført i lang tid, har blitt tatt i bruk nesten over natten.

Under pandemien har det blitt mer vanlig å kommunisere med fastlegen via video og telefon. Digitale løsninger for kronisk syke i hjemmet har blitt innført, vaksinasjonstimer bestilles over nett og smittesporing skjer ved hjelp av en app.

Krisen har tvunget både helsepersonell og pasienter til å tenke nytt. Mange er fornøyd med endringene som har funnet sted. E-helseløsninger og digitale helsetjenester innebærer stor grad av pasientmedvirkning. De må selv ta ansvar for egen helse.

DIGITALT UTENFORSKAP. På den andre siden ser vi at ikke alle i samfunnet mestrer teknologi like godt. Det oppstår digitale utenforskap.

Dette kan gjelde mennesker med nedsatt kognitivt funksjonsnivå, med lav inntekt og lite tilgang til teknologi, innbyggere i områder med lav internett-tilgang, mennesker med rus og psykisk uhelse, innvandrere med lav språk- og teknologi kompetanse. Mange må ha hjelp for å benytte løsninger og de som ikke får dette, faller utenfor.

Covid-19 fungerer dermed som et forstørrelsesglass på feltet vi forsker på. Vi ser at ikke alle kan ta de digitale løsningene i bruk.

SVAKE DIGITALE FERDIGHETER. At stadig flere offentlige tjenester digitaliseres, er en ønsket politikk. Politikere og myndigheter har store forventinger til at e-helse og digitalisering ikke bare skal bidra til å løse koronakrisen, men også andre samfunnsutfordringer vi står ovenfor. Teknologioptimisme preger samfunnsdebatten.

I Helsedirektoratets rapport om helsekompetanse viser funnene at det er utfordrende å søke etter digital helseinformasjon for mange, og deler av befolkningen har svake generelle digitale ferdigheter. Rapporten viser at eldre over 65 år, innbyggere med innvandrerbakgrunn, lav utdanning og kroniske tilstander, har svakere digitale ferdigheter enn den øvrige befolkningen.

Under pandemien har vi for eksempel erfart at innbyggere uten bank-ID ikke kunne bestille vaksinetime, og at vaksinepassene fantes først kun digitalt.

ISOLERT – OG FRUSTRERT. Da pandemien brøt ut, ble det innført besøksforbud for personer med psykisk utviklingshemming som bor i omsorgsbolig eller bofellesskap i minst 133 av landets kommuner. Stengte institusjoner, bofellesskap, dagtilbud og arbeidsplasser rammet denne gruppen ekstra hardt. Barn og unge på hjemmeskole og voksne på hjemmekontor har møtt hverandre på video, og opprettholdt sosiallivet digitalt. Dette fungerte dårlig for mennesker med psykisk utviklingshemming. Å møte lærere og kolleger via skjerm, skapte forvirring og frustrasjon, og nedstengingen førte til et dobbelt utenforskap med isolasjon og ensomhet.

For mange mennesker med psykisk utviklingshemming er digitale helsetjenester ikke et fullgodt alternativ.

MÅ HA MER ENN VIDEO. Mennesker innenfor rusomsorgen er en annen gruppe som ble hardt rammet av pandemien. Da rusinstitusjonene stengte, havnet mange på gata uten et tilrettelagt behandlingsopplegg. Mange mennesker døde av overdose mens de ventet på at institusjonene skulle åpne igjen.

Vi vet at behandling på video kan være et godt alternativ for mange pasientgrupper, men for mennesker i rusomsorg fungerer det ikke å «bare» snakke med behandleren på video.

VI MÅ TENKE NYTT. Hva kan vi lære av det vi har sett under pandemien? Vi har fått mange nye digitale helsetjenester, men samtidig ser vi at flere grupper i Norge ikke kan nyttiggjøre seg av dem. Det digitale utenforskapet er synliggjort av covid-19-forstørrelsesglasset. Vi er stolt over likhetsidealet i det norske helsevesenet. Alle innbyggerne i landet vårt skal ha den samme tilgang til helsetjenester uavhengig av bosted og sosial status.

Når helsetjenesten digitaliseres, når vi ikke alle. Det betyr at vi må tenke nytt. Hvordan kan vi tilrettelegge for digitale løsninger som er tilgjengelige for alle? For å forstå dette, trengs det mer forskning og innovasjon. Og vi må tørre å stille spørsmålet – og snakke om at kanskje er ikke det digitale det beste for alle i Norge?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 14-utgaven