Inn med en kunnskapsbasert ruspolitikk!

Kronikk: Silje Schevig, psykologspesialist i privat praksis og ansatt som leder av selvmordsforebyggende team i Bærum kommune

RUSREFORMEN, SLIK den ble lagt frem, legger opp til en avkriminalisering av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler, som vil si at landets borgere skal kunne ha på seg brukerdoser til eget bruk uten å bli straffet for dette. De som blir tatt med brukerdoser, vil bli pålagt å møte til samtaler med fagpersoner med kompetanse på rus og avhengighet, hvor man får hjelp til rusproblemer gjennom informasjon, veiledning og tilbud om behandling.

Venstre, Høyre, SV, MDG og Rødt støtter denne rusreformen.

DE SÅRBARE RAMMES. Reformen er et resultat av kunnskap om hvor skadelig bruken av straff mot barn og unge er; at straff ikke har forebyggende effekt, og at den rammer de mest sårbare hardest.

En solid NOU (Norsk offentlig utredning 2019: 26) og støtte fra de tyngste internasjonale fagmiljøene, som Verdens helseorganisasjon (WHO) og FN, underbygger dette (se også World Health Organization & United Nations 2017).

Til tross for dette mener både AP, Frp, KrF og Sp at ungdom med begynnende rusmiddelproblemer fortsatt bør straffes av politiet.

UTEN FOREBYGGENDE EFFEKT. Nevnte partier argumenterer for at straff kan forebygge at unge mennesker begynner å ruse seg, selv om dette argumentet ikke har noen rot i virkeligheten. Forskningen som finnes på feltet, viser at juridiske straffereaksjoner, som bøter og kriminelt rulleblad, ikke har noen rusforebyggende effekt verken når det kommer til cannabis eller rusmidler generelt.

Ifølge en metaanalyse fra 2020 viser all forskning på tvers av land at bruken ikke øker i ungdomsgruppene, verken ved avkriminalisering eller ved legalisering. 

Avkriminalisering har faktisk motsatt effekt når det kommer til ungdom ved at det er assosiert med reduksjon i drop-outs fra skolesystemet, samt økt yrkesdeltakelse (Scottish Government, 2021).

STRAFF ER SKADELIG. Det finnes heller ingen solid forskning som konkluderer med at straff har noen positiv effekt på barn og unges utvikling. Juridiske straffereaksjoner er derimot direkte skadelig for ungdommen. Denne kunnskapen har vi fra forskning som viser at ungdom som tidlig kommer i kontakt med justisvesenet, har økt risiko for senere kriminell atferd. 

Straff bidrar også til en manglende forventning om hjelp fra politiet når ungdommen trenger det. En nylig svensk studie fant at 40 prosent av ungdom som befant seg i en nødssituasjon som følge av bruk av ulovlige rusmidler, ikke ringte etter ambulanse.

Hovedårsaken var frykt for politi og straff. Unge jenter som har anmeldt voldtekt, har selv blitt bøtelagt for bruk av ulovlige rusmidler.

TRUER RETTSSIKKERHETEN. Arbeiderpartiets forslag truer rettssikkerheten til rusavhengige. For å kunne fortsette å straffe ungdom som ruser seg, vil Ap kun la dem med såkalt «tung rusavhengighet» slippe straff, noe de kaller en «differensiert reaksjon».

Stigmaet mot rusavhengige blir ikke mindre av at de skal behandles som utilregnelige. Dette forslaget vil være en trussel mot rettssikkerheten i landet vårt. Vi kan ikke tillate et lovverk som diskriminerer mellom brukere på denne måten. Loven skal være lik for alle. Noe annet er grunnlovsstridig.

RAMMER SKJEVT. Arbeiderpartiet har ingen helhetlig plan for hvordan denne differensieringen skal utføres i praksis. Hva betyr begrepet «tung rusavhengighet» – og hvem skal vurdere om vedkommende er avhengig nok? Holder det selv å si at de er tungt avhengig eller kreves etterforskning? Må de ha knekk i knærne og bære synlig preg av sin avhengighet?

Skjønnsmessige vurderinger gjort av politiet gir ikke den tilliten som sårt trengs av mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Differensiering kan dermed bidra til at straff vil ramme sosialt skjevt. Vi vet også at østkantungdom i Oslo rammes i langt høyere grad av straffepolitikken, selv om vestkantungdom ruser seg mer.

En generell avkriminalisering kan hindre begge former for forskjellsbehandling.

HJELP FORAN STRAFF! Personer med rusavhengighet trenger hjelp. Fagpersoner skiller ikke mellom «tung» og «lett» avhengighet, fordi det ikke gir mening i behandlingsøyemed. Skadelig bruk av rusmidler og rusmiddelavhengighet er klassifisert som lidelser i diagnosesystemet og er ikke mer eller mindre alvorlig på bakgrunn av brukerens alder, fartstid, eller foretrukne rusmiddel. Diagnosene gir pasienten rett til nødvendig helsehjelp i tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Konsekvensene av avhengighet er ødeleggende på de fleste arenaer i brukerens liv. Et kriminelt rulleblad og bøter bidrar på ingen måte til bedring, snarere tvert imot. Det er mer hensiktsmessig å

• formidle de skadelige effektene av rusmidlene til unge brukere
• tilby riktig hjelp innen helsevesen og/eller barnevern, og
• skape tillit gjennom å vise at vi er her for dem når de trenger oss, fremfor å straffe dem.

HVORFOR? Ingen bør straffes for å skade seg selv. Bruk av ulovlige rusmidler er det eneste man i Norge kan bli straffet for som kun er skadelig for den enkelte selv. Vi straffer ikke sykelig overvektige for å spise usunt, anorektikere for ikke å spise – eller en som selvskader.

Hvorfor straffe en person som eksempelvis forsøker å dempe vonde følelser ved bruk av rusmidler?

Vi kan fortsatt straffe de som importerer og selger ulovlige rusmidler og de som kjører bil i ruspåvirket tilstand, hvor man risikerer å skade andre.

IKKE DYRT Å AVKRIMINALISERE. Tjenestene som skal hjelpe rusmiddelavhengige, bør være på plass – uavhengig av rusreformen. Alle deler av landet bør ha et barnevern, en rustjeneste og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Hjelpen bør uansett være der, men vil gjennom reformen bli obligatorisk for dem som blir tatt med brukerdoser. Arbeiderpartiets forslag om meningsløse vurderinger av om brukere er tungt nok avhengig til å slippe straff, vil potensielt være mer kostbar.

Vi bør ha en kunnskapsbasert ruspolitikk. Synsing og føleri er ikke holdbare argument for å opprettholde en politikk som bidrar til at sårbare ungdommer settes på siden av samfunnet og stigmatiseres.

På hvilken måte er dette et komplisert spørsmål som gir oss grunn til å lure på om avkriminalisering egentlig er en god idé?

Ingen oppgitte interessekonflikter