Er befolkningens psykiske helse virkelig upåvirket av pandemien?

Kronikk: Sverre Urnes Johnson, førsteamanuensis og psykologspesialist ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO) og seniorforsker ved Modum Bad
Asle Hoffart, professor og psykologspesialist ved UiO og seniorforsker ved Modum Bad
Omid V. Ebrahimi, psykolog og stipendiat ved psykologisk institutt ved UiO og Modum Bad
Miriam S. Johnson, førsteamanuensis i psykologi ved OsloMet
Tore Bonsaksen, professor ved Høgskolen i Innlandet

UNDER TITTELEN «Styrking – heller enn krisemaksimering» svarer leder Peder Kjøs i ekspertutvalget på kritikken som har kommet i kjølvannet av rapporten «Livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk under Covid-19 pandemien».

Ann Kristin Knudsen og Anne Reneflot, som selv har forsket på psykisk helse under pandemien, er tilsvarende bekymret for at det å fremheve forskningsbidrag som belyser ulike sider av tilstandsbildet, innebærer å «sykeliggjøre en hel befolkning».

Vi er ikke tilsvarende bekymret for verken krisemaksimering eller sykeliggjøring. Derimot er vi bekymret for det motsatte; at befolkningens psykiske plager undervurderes og at det etterlatte inntrykket fra ekspertutvalgets rapport hindrer iverksettelse av nødvendige tiltak som spesialisthelsetjenesten allerede har varslet at det er behov for.

SELEKSJON. Et hovedmoment i vår kritikk er at den foreliggende rapporten ikke gir et tilstrekkelig nyansert bilde. Selektiv utplukking av noen få enkeltstudier som underbygger en gitt konklusjon, er uheldig når ordlyden i mandatet er en «sammenstilling av tilgjengelig kunnskap».

Rapporten skal legge premissene for regjeringens beslutning om tiltak til psykisk helse i etterkant av pandemien. Da er det problematisk å utelate et stort omfang av andre studier som antyder et annet virkelighetsbilde, og som er i samsvar med hovedtyngden av den pandemiske litteraturen.

OVERSIKT. En studie fra FHI, basert på et utvalg av 26.000 nordmenn, rapporterer at nivået av psykiske plager er betydelig høyere enn det tradisjonelt har vært, og en tydelig sammenheng mellom perioder med strenge tiltak og symptomnivåer hos den norske befolkningen.

Flere lignende studier, som antyder et tilsvarende tilstandsbilde og som står i kontrast til ekspertutvalgets rapport, er ikke innlemmet i kunnskapsgrunnlaget. Disse studiene viser en økning i alvorlige symptomer på blant annet depresjon og angst (se også her, her, her, her, her og her), i tillegg til studier på økning i prevalensen av diagnoser.

ALVORLIGE SYMPTOMPLAGER. SHoT-undersøkelsen, som baserer seg på deltakelse fra over 62.000 norske studenter, rapporterer at 45 prosent av respondentene har opplevd alvorlige psykiske symptomplager. Undersøkelsen viser til økninger på 13 prosent i alvorlige symptomer og 17 prosent i moderate psykiske symptomer, sammenlignet med tall fra 2018.

Forskerne konkluderer med at «andelen av studenter med det som kan karakteriseres som et høyt nivå av psykiske plager, har økt fra nesten hver sjette student i 2010 til nesten halvparten i 2021» og at «mens økningen var jevn frem til 2018, var det en kraftig økning til årets undersøkelse».

Disse tallene kan ikke forklares som «jevne økninger», slik ekspertgruppen hevder.

BETYDELIG OVERBELASTNING. Data fra spesialisthelsetjenestene, lett tilgjengelig hos Helsedirektoratet, bekrefter et lignende tilstandsbilde og rapporterer om en betydelig overbelastning og redusert kapasitet knyttet til det økte trykket av psykiske helseplager i befolkningen. Fra landets største helseforetak har det blitt rapportert om en økning av barn og unge under behandling for spiseforstyrrelser på 23 prosent, en trend som er på hele 20 prosentpoeng over den nasjonale gjennomsnittsveksten på tre prosent fra foregående periode (2016–2019).

Spesialisthelsetjenesten i de regionale helseforetakene, som dekker om lag fire femdeler av landets befolkning, melder at de gjennom vinteren har satt rekorder i antallet nyhenviste pasienter i psykisk helsevern for barn og unge. Fra St. Olavs hospital rapporteres det om en økning i antallet barn, unge og unge voksne som har søkt psykiatrisk helsehjelp det siste halve året. Antall henvisninger av barn og unge har økt med cirka 36 prosent på senhøsten og nyåret. Månedstallene for oktober til desember 2020 og februar til mars 2021 er de høyeste noensinne for barn og unge. 

VOKSENPSYKIATRIEN. I tillegg; aldri før har så mange blitt henvist til poliklinikk i voksenpsykiatrien som i mars 2021.

Når det gjelder antallet nyhenviste voksne, har månedene oktober og november 2020, samt mars 2021, vært blant de fire høyeste hos de to største helseforetakene i landet, Helse Sør-Øst og Helse Vest. For Helse Midt-Norge er de tre høyeste månedene mars 2021, oktober og november 2020. Kun Helse Nord avviker fra denne trenden hos voksne.

På Helsedirektoratets nettsider viser antallet for nyhenviste kun de tilfellene der individer vurderes å ha rett til helsehjelp, og som deretter settes på venteliste. Avviste henvisninger, eller pasienter som er såpass syke at de trenger hjelpen innen to dager, vises ikke i statistikken.

MØRKETALL. Det er derfor viktig å vite at selv disse økningene er underestimeringer for antallet henvisninger tilknyttet psykisk helse hos barn, ungdom og voksne under pandemien, noe som indikerer mulige mørketall.

Sammenfattet er disse studiene og rapportene fra spesialisthelsetjenesten viktige bidrag til et helhetlig tilstandsbilde på befolkningens psykiske helse under pandemien. Å utelate dem som en del av kunnskapsgrunnlaget, og i tillegg fremheve implikasjonene av funnene som «krisemaksimering» og «sykeliggjøring av befolkningen», kan vanskelig ses på som noe annet enn en ugyldiggjøring av det titusenvis av nordmenn rapporterer om egen psykiske helse.

Hvorvidt tilstanden normaliseres når situasjonen blir mer normal, vet vi foreløpig lite om.

DIAGNOSER. I sin sammenstilling av tilgjengelig kunnskap henviser ekspertutvalget til to norske studier, hvor en av dem bruker forekomst av diagnoser som mål på «psykisk uhelse». To av medforfatterne i denne studien, Knudsen og Reneflot, som også er kritiske til tilnærmingen i vår kronikk, støtter Kjøs-utvalgets konklusjoner og hevder at deres studie «kan tyde på at forekomsten av psykiske lidelser i den generelle norske befolkning var stabil fra januar til september 2020».

Studien det henvises til, har mange sterke sider, men er også beheftet med svakheter, deriblant tilknyttet utvalgets representativitet. Eksempelvis avslo to av tre inviterte respondenter å delta i studien. Det er rimelig å anta at personer med betydelige psykiske helseplager, som i utgangspunktet var den gruppen studien skulle kartlegge, ikke er motivert til å delta i lengre intervju-studier som omhandler deres egen helsetilstand.

UEGNET MÅL. Økningen i diagnoser er også i seg selv en mangelfull indikator på befolkningens psykiske helse, i en tid der mange ikke har oppsøkt helsevesenet av frykt for både smitte og overbelastning av helsevesenet.

Når hver tredje nordmann rapporterer at de har unnlatt eller utsatt å oppsøke helsetjenester i sammenheng med smittefrykt, er antallet stilte diagnoser et uegnet mål til å si noe om det reelle tilstandsbildet om befolkningen psykiske helse.

Studier på tidligere pandemier viser også at det er de påfølgende smittebølgene i en pandemi – andre og tredje smittebølge – som rammer befolkningen hardest med tanke på lengde og intensitet

DET ETTERLATTE INNTRYKKET. Reduksjon i alvorlige symptomnivå under sommermånedene fjerner ikke problemene i de periodene hvor befolkningen har levd med økte psykiske plager. Reduksjon i symptomer som følge av færre smittetiltak er helt i tråd med hypotesene til de fleste pandemiske forskerne, der det forventes å se økninger når tiltak og smittetrykk igjen øker, noe som også reflekteres i denne studien fra Folkehelseinstituttet (FHI).

Vi må ta innover oss at selv ganske små prosentpoengs forverring i psykisk helse på befolkningsnivå kan innebære at hjelpeapparatet overbelastes. Spesialisthelsetjenesten formidler at en slik overbelastning er i ferd med å skje.

Dette er en eventualitet som psykisk helsevern må ta høyde for, og som ikke kan avfeies som krisemaksimering og sykeliggjøring av en hel befolkning.

Ingen oppgitte interessekonflikter