Helsejus-ekspert: – Denne dommen vil få betydning for hele saksfeltet

Onsdag skal Høyesterett vurdere om en kvinne i 50-årene kan holdes tilbake med tvang. Det blir første gang Norges øverste domstol vurdere et tvangsvedtak etter Pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4A. 

Vilkåret om samtykkekompetanse etter paragraf 4-3 ble riktignok behandlet av Høyesterett i 2018, men den saken gjaldt en pasient underlagt tvungent psykisk helsevern. Også i 2020 ble det behandlet en tilsvarende sak der Høyesterett viste til forståelsen av samtykkekompetanse i avgjørelsen fra 2018.

Aslak Syse, dr.juris, lege og professor emeritus ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, sier det er nettopp fordi denne sakstypen ikke har vært prøvd for domstolene tidligere, at Høyesterett har funnet grunn til at den skal behandles.

– Det er i utgangspunktet få klagesaker over vedtak fattet etter tvangsbestemmelsene i loven. Dette kapitlet åpner for å kunne gi tvangsmessig helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen, sier Aslak Syse, dr.juris, lege og professor emeritus ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo.

– De få klagene skyldes blant annet at det i loven er oppstilt strenge vilkår for å kunne fatte et slikt vedtak. Videre er det automatisk prøving om vilkårene i loven er oppfylt hos den aktuelle Statsforvalteren, legger han til.

Viktig dom
– Hvorfor er denne saken så prinsipiell viktig?

– Et spørsmål om tvungen helsehjelp etter Pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4A er en sakstype som ikke har vært prøvd tidligere. Helt uavhengig av hva Høyesterett kommer til, vil dommen få betydning for hele saksfeltet, og for forståelsen av lovens bestemmelser.

– Hva kan en dom i Høyesterett få til konsekvens, både for brukere og helsevesenet?

– Ut fra sakspapirene kan det synes uklart om lagmannsrettens dom er anket fordi pasienten nå har gjenvunnet samtykkekompetansen. Om så er tilfellet, kan det ikke fattes vedtak etter Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4A. Da må helsehjelpen være basert på frivillighet.

– Den andre ankegrunnen er vel at de strenge vilkårene i loven ikke anses oppfylt. Bestemmelsen krever at en unnlatelse av å gi helsehjelp blant annet kan føre til vesentlig helseskade for pasienten, at helsehjelpen anses nødvendig og at tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen. Bestemmelsen oppstiller altså et faglig krav, et nødvendighetskrav og et forholdsmessighetskrav.

Syse understreker at dersom Høyesterett kommer til at disse vilkårene ikke er oppfylt, må kommunen prøve å finne andre tjenestetilbud som ikke er så inngripende som dagens tvangsplassering på en sengepost for demente.

– En tilsvarende lovforståelse må også andre kommuner, statsforvaltere og fagfolk i helsetjenesten legge til grunn, oppsummerer han.